14.12.2007 i Guyana og 21.12.2007 på Tobago Sitter nå tidlig på morgenen i Sandy Hook og har dårlig samvittighet. Vært alt for lite oppdateringer av vår hjemmeside. Klokka har så vidt passert 06.00, og det regner her i regnskogen. Vi har nemlig seilt inn i verdens femte største elv, ca 40 nautiske mil (75 km), oppover den gedigne Essequibo River i Guyana i Sør-Amerika. Vi er på Baganara Island Resort, et paradis som må oppleves. Kommer mer info herfra. Men først fortsetter reisebrevene som vi ikke har oppdatert siden vi ankom Fortaleza i Brasil den 21.12.2006. Julen 2006 i Canoa Quebrada i Brasil Brasil er et paradis med de største kontrastene vi har opplevd i et annet land frem til nå. Vi har tidligere reist rundt i verden med skøytesporten og på andre turer, men av de omlag 30 forskjellige landene vi har vært i tidligere, er dette det mest eksotiske og også med de største forskjellene mellom fattige og rike. Og hvor de fattige gir av seg selv med det de kan og er blide og hyggelige, mens enkelte av de rike går med nesa i været og herser med de som er under seg på rangstigen. Helt vilt. Brasil har strender som går tusenvis av kilometer langs hele kysten, og et strandliv med 27 grader i vannet og over 30 i skyggen. Strandbarer, reggae, massasjesenortias, beachbuggyer og annet herlig som er tilgjengelig døgnet rundt. Menneskene her har noen utrolige kropper. Senoritaene har lange ben og sprettromper som Anni Friesinger ikke er i nærheten av. Kanskje vi må begynne å fore de halvfeite norske damene på samme kosten. Ris, bananer, bønner og all annen frukt og grønnsaker. Samt litervis med vann og Capiroska (nasjonaldrikken). Det hadde nok gjort seg for hoftepartiene rundt omkring på de norske strender, en vakker julidag. Etter innsjekkingen i Fortaleza dro vi 2 timer sørover til verdens perle. Canoa Quebrada. Her var vi 11 nordmenn som feiret jul og nyttår sammen. Det var Roger Strøm med familie. Elisabeth som jobbet for Bolig Brasil, Ivar Krøger (kamerat av Steinar som seilte med oss over Biscaya i fjor), Hans Lange (som vi kjøpte båten av), Trude og Espen (som seilte med oss over Atlanteren). Og selvsagt også Steinar og undertegnede. Vi ble også kjent med en del av lokalbefolkningen. Felipe jobber på stambaren vår Regart, og er en gladgutt på 23 år som viser oss rundt og er med til alle døgnets tider. Han ble dessuten forelsket i Marlen, datteren til Roger, som er 18 år. He he. Han trener dessuten Capoeira, en av verdens største idretter. Kikiu er 27 år fra Mossoro (en time øst for Canoa i nobostaten Rio Grande do Norte), og kommer fra fattige kår men er nummer to i verden i Capoeira. Det er en sport som utøves over hele verden, men som det er lite av i Norge. Totalt 6 millioner mennesker kan denne sporten. Ski og skøyter er småtteri i forhold til antall utøvere. Capoeira er en brasiliansk kampsportdans, hvor to danser mot hverandre og hvor de får poeng for utførelse, spark, saltoer o.l. De spiller også samtidig musikk med Birimabau (afrikansk instrument), trommer m.m. Sporten stammer fra 1600-tallet da Brasil var en portugisisk koloni. Slaver fra Afrika ble fraktet til Brasil for å jobbe på gårdene. Men for å lure fangevokterne, trente de kampsport i fjellene og pakket den inn i en dans slik at fangevokterne ikke skulle skjønne at de trente kampsport. Det er utrolig å se på Kikiu. Han er som en apekatt som hopper og spretter rundt med saltoer på et ben og baklengs spark som går over hodet på den andre i lynets hastighet. Snill og rolig gutt med glimt i øyet. Han er kjæreste og samboer med Andrea. Ei flott jente på 30 år fra en velstående familie i Curitiba i Sør-Brasil. Hun er lege i Mossoro og trener selvfølgelig også Capoeira. Hun snakker også engelsk flytende (som veldig få gjør i Brasil). Assis, en lokal kul romling på 37 år, som også utøver Capoeira. Men som nok har en litt mer spesiell personlighet. Han begynner å like karsk og ble forelsket i Trude. He he. Dody er trener og verdensmester for veteraner i Capoeira. Er utrolig sprek til å være 48 år. Bor i Aracati, 10 km nord for Canoa. Marquino er fetteren til Kikiu. Han er 20 år og trener Capoeira og bor i Mossoro. Ungene som vi blir kjent med; Moabi, Luamin, Gaspar, Moana, Eclasiach m.fl. De er fra 9 til 12 år gamle. Ivar sponser Moabi, Luamin og Gaspar inn på Capoeiraskolen som Dody er ansvarlig for. De får Capoeiradrakter med nybegynnerbelte. Det er 12 forskjellig graderinger i sporten, med ulike farger på beltene, akkurat som i judo og karate. Moabi er spesiell. Et utrolig idrettstalent. Han tar teknikkene i sporten ganske raskt og er med når de viser frem det de kan til turistene som ankommer Canoa Quebrada. Kikiu danser mot Moabi, og han synes det er stort å kjenne en av de beste i denne sporten. Han og Luamin er med oss nesten døgnet rundt. De vet ikke hvem faren deres er, men bor hos moren sin i små skur litt bakenfor Broadway. De kan verken lese eller skrive, ettersom det er dårlig med skolegang og lite penger blant mange av dem. De leker på stranden og i vannet mye av dagen. Det er bra at de får trent og kommet inn i den kristne sporten Capoeira (er mange katolikker i Brasil), slik at det blir mindre tid til å rusle rundt i gatene hver kveld. Gaspar bor hos moren sin sammen med åtte søsken som alle har felles mor, men med seks forskjellige fedre. Helt vilt. Ikke store aldersforskjellen på dem heller. Canoa Quebrada ligger ved kysten i staten Ceara, nordøst i Brasil, og har kun 3000 innbyggere. Det er mange pousadaer og flere hoteller som gjester flere hundre turister. Er flest fra Europa og Sør-Brasil, hvor klimaet ligner mer på det europeiske. Det er en utrolig stemning i byen på kveldstid med forskjellige restauranter, barer og et par diskotek i den 150 meter lange gågaten Broadway. Dette er også hovedgaten i landsbyen. Det er sandstrender langs hele kysten av det nordlige Brasil. De strekker seg flere tusen kilometer sørover mot staten Bahia, som ligger nord for Rio de Janeiro. Det er livlig på strendene her. Forskjellige restauranter, barer, massasjemuligheter av "bonita senoritas". Samt selgere av smykker, hengekøyer, is, malerier etc. Også muligheter for å være med de lokale sjagandaene. Dette er båtene de bruker til bl.a. å fiske med her i området. Stambaren Regart er et naturlig stoppested etter noen timer på stranden. Her serverer Anderson deg ferske fruktdrinker som er herlig å nyte i varmen. Emma eier baren. Hun er helt rå til å male bilder. På veggen henger det bilder av bl.a. Freddy Mercury, Madonna, Tina Turner, Elvis og Bob Marley. Ettersom vi legger igjen rikelig med cash i baren, får Ivar henne til å male et maleri av han i Sandy Hook over Atlanteren for kun 100 reias (300 norske kroner). I tillegg maler hun et bilde av båten som vi gir til Hans Lange, som er importøren av Ovni-båter til Norge fra verftet Alubat i Les Sables d'Olonne i Frankrike. Det var jo her på vestkysten av Biscaya at vi startet seilturen da båten ble ferdigprodusert i juli 2006. Men det kuleste, ved siden av å "kjøre steg" på diskoteket No Name, var nok å gynge og danse reggae natten lang på strand-reaggea-baren Freedom Bar. Dette må bare oppleves. Her holdt man det gående til klokka ni om formiddagen. Man måtte nesten ha med seg solbriller på partyet her ettersom solen kommer frem klokka 07.00. Man begynner mye senere å spise middag og gå ut i Brasil. De spiser gjerne middag fra kl. 20.00 til kl. 23.00, og tar en runde på utelivet på Broadway før man kusker ned på Freedom Bar når den åpner klokka 01.00. Det som var den største forskjellen i forhold til andre utesteder rundt om i verden, var at man kun var iført bermudashorts, sandaler og t-skjorte. Og holdt det gående til morgenen dagen etter og opplevde den spesielle lukten av marihuana som lå som en sky rundt Freedom Bar. Det var nok en del av gjestene som tok seg en happyblås her i de sene nattetimer. Men ikke noe for oss. Det holdt med pils, capiroska, karsk og vodka-redbull samt andre lokale varianter. Brasilianerne er utrolige vennlige og imøtekomne til gringoene som kommer på besøk og ferierer eller jobber i landet. Å være hvit i Brasil er helt topp, bortsett fra enkelte steder i storbyene hvor de fattige tigger og ber om alt fra penger til mat fra alle de hvite utlendingene. Elisabeth bor og jobber i Canoa-området, og som hestegal bergensjente, blir vi alle med henne på ridetur på julaften bortover sanddynene til forskjellige fasiliteter langs strendene. Bl.a. ferskvannslaguner, sandboard i bakkene i sanddynene (i stedet for snowboard), m.m. Det er kult å ri, men hestene vi har er av forskjellig kvalitet. Ivar Krøger er fersk på hesteryggen, han lurer på hvordan han kan få kontroll over øket som går sine egne veier. He he. Roger får en slapp hest, og må dra hesten opp den siste sanddynen på vei tilbake til Canoa. Det er bra trening for han, ettersom det er en stund siden skøytetreningen med Oxe-dragene på Hvittensand i Larvik. Julaften spiser vi middag sammen, og vi gir hverandre gaver. Vi har alle trukket en navnlapp hver som viser navnet på personen som man skal gi en gave. Da f.eks. Steinar skal gi fra seg sin gave, må vi andre gjette hvem han skal gi den til ved at vi stiller spørsmål som kan lede frem til den som skal motta gaven - og Steinar kan kun svare ja eller nei på spørsmålene. Det blir mye latter og moro hele kvelden og natten. Canoa koker - det er deilig å være gringo i Brasil. Steinar får besøk av kjæresten Helle 2. juledag. Også hun trives godt i det hyggelige samfunnet i Canoa. De reiser til Pipa i nabostaten Rio Grande do Norte, hvor de kiter og tilbringer tid sammen med surferen Aldemir Calunga som Steinar ble kjent med i 2003. Han tok da kitekurs hos Calunga da de gjestet Brasil med seilbåten Redbull. Steinar var nemlig på lignende langtur med noen andre kamerater. Calunga er en stjerne i surfeverdenen. Han har vært en av verdens beste bigwave surfere og reist verden rundt får å surfe i de største svellene som bryter og blir opptil 10 meter høye. Han er utrolig hyggelig og snakker flytende engelsk. Han driver nå en pousada i Pipa. Denne landsbyen er også et veldig kjent reisemål for turister, og er en perle på østkysten av Brasil. Den er ca fire ganger større enn Canoa og ligger 50 mil lenger østover. Vi leier beach boogier og kusker i max speed bortover strendene til Majorlandia og andre små perler langs kysten. Bilene har brede dekk slik at de tar seg frem i sanden, med 1,6 liters motorer som er tilsvarende de i VW Bobler. De durer og går og vi får dem opp i over 100 km/t bortover beachen. Kult. Vi stopper og bader i laguner, spiser og drikker på lokale små restauranter. Marlen kjører beach boogie for første gang. Det går unna. Ivar har med seg en del Coca-fotballer, og oppblåsbare stoler etc. som han har hatt med seg i seilbåten over Atlanteren. Det er en del effekter som kan være greit å gi bort til gatebarna som ikke har annet enn to shortser og to t-skjorter de bruker annen hver dag. Moabi og kameratene koser seg i bølgene med bodyboard og den oppblåsbare Coca-stolen. De surfer innover bølgene. Otilie, datteren til Roger på 13 år, er også med. Nyttårsaften feirer vi også sammen og det blir en deilig middag etterfulgt av reggaedans på en stor utendørsplass, hvor noen smekre lekkerbisker utfører eventyrlige kroppslige rytmer og danser reggae og forro på scenen foran tusenvis av festglade brasilianere. Ivar Krøger reiser hjem i romjulen. Roger med familie forlater oss 4. januar. 5. januar har Kikiu bursdag, og vi spanderer kake og middag på ca 15 personer, noe som kostet ca 500 kroner. Deilig å kunne gi litt av seg selv. Vi kan jo ikke klage på økonomien i hvert fall. En vanlig arbeiderlønn ligger på ca 13000 kroner i året. Ikke rart de ikke har råd til å reise eller koste på seg ting som vi tar som en selvfølge. Ivar flyr en uke hjem til Norge 8. januar, for å gjøre ferdig årsregnskapet i firmaet hans, som omfatter Max Skates, Automax og potetsalg til Mc Donalds og Kims potetgull. Det blir party hos han hjemme i Norge med visning av film og bilder fra turen over Atlanteren og Brasil. Tilbake 16. januar har han med seg bagger med klær fra kameraten Ole Magnus på 9 år. Dette er klær som han har vokst ifra og som ungene i Canoa får nytte av. Espen og Trude flyr hjem 6. januar. De koste seg over Atlanteren og i Canoa Quebrada. Hans Lange flyr hjem 9. januar. Han trivdes utrolig godt her, spesielt på Freedom Bar sammen med Krøger og alle oss andre. En spesiell opplevelse som må oppleves. Helle flyr hjem 10. januar. Dermed er Steinar noen dager alene til Ivar kommer tilbake fra Norge 16. januar. Vi tilbringer tiden bl.a. i Marina Park Hotell i Fortaleza hvor båten ligger ved brygga. Her har vi trådløst internett, stort svømmebasseng og herlige fasiliteter. Koster oss 100 kr i døgnet for å ligge her med båten og vi får benytte all servicen på hotellet. Tur til Salvador Etter noen dager leier vi bil i Fortaleza og kjører til Canoa for å ta med Dody. Videre til Mossoro hvor vi også tar med Assis og Kikiu. Vi skal nemlig bli med de på Abada-Capoeira treningsleir i Salvador i staten Bahia, 1800 km sør for Fortaleza. Vi sponser leiebil, ettersom de har begrenset med ressurser. Abada er verdens største capoeiraklubb og fins i mange land over hele verden. Turen nedover i det rykende varme innlandet, gikk ikke uten problemer. Vi startet tidlig om morgenen fra Mossoro og kusket det bilen hadde å gi, i retning sør. Etter noen timer ble det utrolig varmt utover formiddagen, og bilen begynte plutselig å dra dårligere og dårligere, spesielt i motbakkene. Til slutt gikk den i max 40 km/t. Temperaturen steg og vi måtte til slutt stoppe langs ørkenveien. Bilen var helt knekt. Full bil med 5 personer, masse bagasje, høy musikk og latter hadde tatt knekken på den råeste leiebilen vi kunne finne på Hertz i Fortaleza. En blå Ford Mondeo 2.0, 5 år gammel. Vi sjekket kartet og fant ut at det var 4-5 mil til neste by, hvor Assis hadde en kamerat som jobbet på et bilverksted. Vi lot bilen hvile i et kvarter, slukte noen liter vann og ga bilen litt også. Dermed snek vi oss videre. Veiene i Brasil er ikke av den beste kvaliteten. Det er stort sett gamle asfaltveier, med store hull som man må kjøre slalom mellom for å unngå å punktere eller i verste fall ødelegge forstillingen. Døde dyr ligger langs veien. Esler, katter, hunder og fugler sammen med mange kors på små minnesmerker som viser at noen har omkommet i trafikken her. Vi så til og med en mann ligge i veikanten med hodet litt ovenfor. Han hadde blitt kjørt i hjel kort tid tidligere. Det hadde stoppet noen andre, så vi kusket videre. Vi kjørte fra stat til stat. Paraiba og Pernambuco. Vi fikk kusket oss inn til verkstedet og de begynte å sjekke bilen. Men kompetansen til gutta var ikke den største. Vi sa de måtte bytte plugger og fylle på kjølevann, noe de tilslutt var enig i etter en times diskusjon og rolig arbeid. Det er utrolig varmt i innlandet, ettersom de ikke har den friske Atlanterhavsbrisen her, som de har langs kysten. Vi spiste en god lunch med ris, bønner, kylling, og div annen mix. Slukte innpå noen flere liter med vann og satte kursen sørover igjen. Neste utfordring var å komme igjennom et 15 mil langt ørkenområde uten hus eller bensinstasjoner. Det var en advarsel på kartet og skilt langs veien som fortalte oss at det lønte seg å kjøre flere biler sammen. Fylle full tank og gi gass gjennom hele området uten stopp. Dette fordi det er utrolig mange banditter som robber, overfaller og plyndrer biler langs denne strekningen. Helt vilt, men allikevel spennende å gi max speed gjennom de ujevne ørkenveiene. Forden gikk bedre nå, vi kjørte det den tålte, traff noen dype hull i veien, men dekkene holdt heldigvis. Etter en drøy time var vi forbi farene, og gutta fikk senket pulsen og la seg til å sove i baksetet. Ivar kjørte mens Steinar var DJ og leste kart mens han laget seg en snus. Gutta sov i baksetet med full musikk ut av høytalerne. Etter en stund kom vi bak en som kjørte ganske rolig. Jeg spurte gutta om det var noen sivilpurker langs veiene her. Nei, svarte de. Ivar ga gass og kusket forbi. Deretter kom det blålys og sirener på bilen som nettopp ble forbikjørt. Gutta kom ut med køller og pistoler og sjekket bilen og alle papirer. Vi kom unna uten bøter eller å betale til de korrupte politimennene, selv om de ikke skjønte noe av det internasjonale førerkortet til Ivar. Etter over 20 timer med reising og 1800 km kusking på Brasils landeveier, kom vi frem til Salvador i staten Bahia. Byen ligger langs østkysten, nord for Rio de Janeiro. Vi sjekket inn på stedet hvor gutta hadde bestilt overnatting, på et herberge i den gamle bydelen. Dagen etter møter vi mange andre Capoerister - og vi drar sammen til treningssamlingen som er i en stor hall på et idrettsanlegg sør i byen. Vi blir kjent med mange andre som utøver sporten og som er med i Abada-klubben. Også sjefen for hele sporten "Mestre Camisa" treffer vi og snakker noen ord på dårlig portugisisk med han. Han liker Kikiu veldig godt, og sier at han gjør en stor prestasjon ettersom han er nr to i verden - uten å ha egen trener rundt seg i Mossoro. Vi treffer også Espoleta, hun er verdens beste for damer og er ei kruttkule på 147 cm over bakken. Hun tar saltoer og utøver akrobatikk som apekattene. De er nesten dyr enkelte av brasilianerne. Men hyggelige å være sammen med. De trener 2 ganger om dagen i 3 timer hver gang. Ingen har med seg verken noe å drikke eller annen energi under treningen. Det skjønner vi ingenting av. I denne varmen er det jo utrolig viktig med veske og næring. Vi drar innom en butikk og kjøper 2 x 10 liter med vann, kopper og 10 kg bananer. Vi tar det med oss inn i hallen, og en etter en kommer å spør om de kan få. Alt er tomt på et blunk. Dette er typisk kulturen og menneskene i Brasil. De tenker kun nåtid. Med det menes at de er dårlige til å planlegge ting som skjer i fremtiden. Når ikke de er tørste før treningen, hvorfor skal de ha med seg noe å drikke da. De lærte noe av dette og Steinar med sin toppidrettserfaring og kunnskap om næring mente at dette var helt vilt. Ivar filmet og Steinar tok bilder. Etterpå ville mange ha kopier, ettersom de ikke har kameraer selv. Vi fikk bunkevis med e-post som de ville vi skulle sende til. He he. Men ikke mulig å sende flere timer filming i hvert fall. Det ble en hyggelig uke i Salvador. Spiste god mat på forskjellige restauranter i gamlebyen på toppen av fjellet, ble kjent med mange hyggelige idrettsutøvere, var på strendene og utforsket byen litt på egen hånd. Hjemturen tok vi langs østkysten oppover, via Joao Pessoa, Recife og Natal, før vi etter et døgn reise kom frem til Mossoro. Gutta likte turen godt, det samme gjorde vi. Moro å kjøre litt bil og se litt av den gedigne, ville naturen og møte nye mennesker. I Mossoro bor vi i et gammelt lite hus hos tanten til Kikiu. Han kommer fra fattige kår, men vi blir tatt hånd om som om vi skulle være familiemedlemmer. I begynnelsen av februar seiler vi Sandy Hook fra Fortaleza til Natal. Det tar 2,5 døgn. Vi møter mange fiskere langt fra land og også noen oljeplattformer. Vi får tau fra garnet til fiskerne rundt roret, men vi dykker ned og får kuttet det av slik at ferden fortsetter. Ivar er slapp på denne seilasen, han ligger nesten og hviler i hengekøya hele turen. Vi har motvind og 2 knops motstrøm, så det blir en del krysseiling. Derfor tar det så lang tid å seile til Natal. Her ankrer vi opp utenfor Iate Clube do Natal, hvor vi har fått info om at vi kan legge båten på land i mars. Ettersom vi skal hjem å jobbe et halvt år før ferden fortsetter til høsten. Vi liker oss godt her. Blir kjent med Bosco og gutta som jobber her, og vi legger opp løpet med å få båten på land. Ikke lett å få dette til, i og med at de ikke har erfaring med å lagre slike seilbåter på land. Men via Steinars kamerat Calunga, får vi det til etter over en måned med jobb. Vi måtte først klarere med tollerne og diverse andre folk for at båten kunne ligge her. Deretter desinfisere båten, få en agent som ordnet alle søknader, få båten korrekt opp på den største trallen vi fant slik at båten kunne bli dratt opp på land. Videre bestille kranbil som løftet Sandy Hook av trallen og inn på plassen der den skulle ligge. Ting tar tid i Brasil. Hver dag fikk vi høre "amanha", som betyr i morgen. De stresser ikke her, men satser heller på at det skal skje noe dagen etter. Men vi fikk i hvert fall båten opp til slutt, uten uhell. Ivar får besøk av en kamerat fra Larvik, Christian Holbein. Han blir med oss i to uker, men det er jo litt skuffende at han ikke får seilt med oss. Kun vært om bord når vi ligger for anker eller ligger på land. Men han trives godt i Brasil. Vi ordner en ny leiebil og reiser via Mossoro til Canoa igjen. For her er det nemlig karnevalstid. Vi koser oss i noen dager, men Christian sliter litt med magen. Ikke unaturlig de første dagene her, ettersom det er en annen bakterieflora i maten og mye av den er uvant for oss. Men han kommer seg, og vi koser oss med de andre lokale kameratene her. I slutten av februar kommer en annen norsk seilbåt inn til Natal. Det er seilbåten Blaatur som har seilt jorda rundt. Vi blir godt kjent med Morten og Tom, og det viser seg at Morten også har gått på skøyter i tenårene. Det blir noen hyggelige dager sammen, spesielt en kveld hvor vi var om bord hos dem og fikk servert en spesiell drink. Madagaskar-rom. Den var utrolig god, men hadde en dødelig virkning. Vi dro en tur ut på disco'n i Ponta Negra, og hadde det utrolig gøy. Men morgenen etter ble det verre, ettersom det var den dagen kranbilen var bestilt for å løfte Sandy Hook av trallen og ned på bakken. Den kom kl. 08.00, og vi måtte få oss en rask dusj før jobben begynte. Viktig å løfte båten på riktig steder, slik at den ikke blir klemt eller skjevt løftet. Det gikk heldigvis uten problemer. Men et spesielt minne fikk vi fra denne kvelden sammen med Blaatur-gutta (www.blaatur.net). Noe fra toalettet på Iate-klubben. He he. det er ikke mulig å skrive i dette reisebrevet, men vi ler av hendelsen hver gang vi snakker sammen. Intern humor. Vi reiser noen dager opp til Sao Miguel do Gostoso for å surfe. Steinar kiter og Ivar vindsurfer. Det er utrolig gøy og vi koser oss, men blir ganske så solbrente. Calunga er mye sammen med oss. Han liker å farte rundt sammen med oss og vi blir også med han ned til pousadaen hans i Pipa. Steinar reiser hjem 4. mars. Ivar drar til Mossoro og besøker Kikiu. Han er med på Capoeira-trening, men det er vanskelig å beherske. Ikke lett å få en tiendedels tonn høyt opp i luften på et ben. Men er gøy å lære litt. Vi trener på helsestudio også. Her blir han kjent med flere kamerater og får samtidig øye på ei flott jente som han liker. Hun er beskjeden og snakker ikke engelsk, så det går ikke så bra. Men telefonnummeret fikk han via fetteren til Kikiu. He he. Må aldri gi opp. Den 7. mars kommer Jan Hansen, Roger Strøm og Tom Erik Oxholm på besøk. Jan og Roger jobber sammen i Inter Eiendom, og de har lyst til å se på muligheten til å investere og utvikle eiendom her nede. Ivar ble via Christian Holbein kjent med en som heter Thomas. Han har kontakter på eiendomsfronten i Brasil, og har ordnet en kongeleilighet til oss i Sports Park. Nemlig toppleiligheten i 24. og 25. etasje med basseng på toppen, marmorgulv og store soverom. Vi koste oss her i tre dager. Vi blir med Thomas på rundtur sørover langs kysten for at gutta skal se på nye muligheter innen eiendom. Blir en flott kjøretur, med mange spesielle og interne humoropplevelser. He he. Vi ender opp i Baia Formosa, hvor vi faller for en flott strandtomt som er til salgs. Med havutsikt fra soloppgang til solnedgang. Dette spesielle lille lokalsamfunnet liker vi godt. Ingen "hvite" turister her. Dette mener vi er en perle og ser store muligheter her i fremtiden. Dealen blir gjort og gutta er fornøyde. Vi reiser til Canoa også. Men først stopper vi i Mossoro, hvor de idrettsinteresserte gutta får møte Kikiu. De blir fasinert av å se hvordan han trener, og det er spesielt for oss å se i hvilken forfatning treningsstudioet er i. De løfter på gamle rustne vekter og bilaksler. Store forskjeller i forhold til Oxens treningssenter i Larvik. Og de blir rørt når de ser hvordan han bor hos tanten sin. Hvor de har lite med luksus og ressurser, men er allikevel blide og deler på det de har. Oxen ble fascinert av at Kikiu er en av verdens beste capoerister. Og at han har klart å komme så langt innenfor idretten, enda han ikke har noe støtteapparat rundt seg. Heller ikke noen økonomiske midler til å skaffe seg det. I Canoa sjekker vi inn på den faste pousadaen vår Dolce Vita. Vi starter dagene med å trene i 45 minutter på stranden om morgenen. Løping og magetrening. Deretter blir det en god dusj og slappe av litt i bassenget før en god og sunn frokost. Vi leier en beach boogie og tar en kusketur bortover sanddynene og strendene. Vi stopper ved en lokal liten strandrestaurant litt nord for Majorlandia, ca 10 km nord for Canoa. Her var det en lokal fiskerfamilie som hadde bursdagsfest. Hele familien med onkler, tanter, unger og oldeforeldre danset og koste seg og vi ble bedt med på festen. Etter en time dansing og en del flasker pils, spiste vi litt lunch før vi gikk i den herlige ferskvannslagunen like ved og fikk avkjølt oss litt. Herlig. Gutta på festen ble med oss i lagunen. Vi ble godt mottatt her også. Deretter kusker vi tilbake til Canoa hvor gutta får massasje på stranda og får slappet av litt i strandsengene. På Regart fyller vi på med ytterligere fludium før vi tar en siesta i pousadaen. Det blir forskjellige herlige middager, men den argentinske biffrestauranten topper nok listen av herlig mat. Ivar tar gutta med på reggaebarene, og det er moro å se de danse reggae og forro. Lokale danser hvor rumpa skal beveges mye. He he. Roger sliter litt med rytmen, men er med og kjører steg. Oxen stepper mest, noe som gir han oppmerksomhet fra mange. Tror ikke de har sett dette før. En dag skal Ivar ta en skikkelig kusketur med boogien. Gutta sitter baki, og han kjører til toppen av sanddynene bak Canoa. Tar noen bredsladder så gutta nesten faller ut. Gutta knipser noen bilder, deretter gir han gass og setter utfor stupet. Oxen hopper ut i farten. Han var sikker på at vi skulle velte rundt, men det gikk bra. Han må løpe ned henget og gliser fra øre til øre. Det blir noen utrolige dager i paradiset Canoa Quebrada. Det er ikke mulig å fortelle hvor spesielt dette stedet er. Det må bare føles på kroppen og oppleves ved at man drar dit. Gutta ville alle tilbake, og 10. februar 2008 mønstrer gutta på igjen. Ivar flyr hjem i begynnelsen av februar. Torsdag 7. februar fyrer vi opp BMW'n til Jan og tar en kusketur. Kjører til Berlin hvor vi ser på skøyte-VM. Mandag morgen flyr vi til Karibien og seiler i fire dager med Sandy Hook. Steinar ligger klar med båten. Etter fire dagers seiling flyr vi alle fem (Tom Erik, Roger, Jan, Steinar og Ivar) til Brasil hvor vi tar fire dager i Canoa og Baia Formosa. Ferie for gutta. Ivar må vise de hvordan prosjektet begynner å ta form med arkitekten, utbygger m.m. Deretter flyr gutta hjem. Ivar jobber videre med utviklingen av ferieleilighetene frem til han også flyr hjem 8. mars. Tirsdag 13. mars 2007, kjører vi til Fortaleza. Her møter vi Elisabeth og Jørn i Bolig Brasil. Blir middag før vi tar en liten runde på byen før flyturen hjem dagen etter. Vi hadde alle hatt noen eventyrlige dager sammen I Norge Ivar har fest med gutta første helgen han kommer hjem 20. mars, som også er hans bursdag. Fredag og lørdag er det fullt hus med 18 personer på besøk. Det blir servert pizza og vist usensurerte bilder og film fra turen så langt. Steinar er mye sammen med Helle, som studerer i Bergen. Ellers jobber han mye på Wærners Båtbu i Sandefjord, hvor de selger alt av båtutstyr Ivar jobber på gården med poteter og korn i tillegg til salgsjobben i Coca Cola. Det blir mye jobbing på gutta nå, for å spare opp litt cash til neste halvår med seiling og reiser i Sør-Amerika. Kikiu og Andrea kommer på besøk til Ivar 30. august. Andrea blir i 2 uker, mens Kikiu blir frem til 8. oktober og reiser sammen med Ivar tilbake til Brasil. Kikiu jobber litt på gården også. I tillegg har han Capoeira-oppvisninger på skolene i Larvik og noen oppvisninger på treningsstudioet Spenst på Langestrand. Han koser seg her og liker Norge godt. Han får spandert oppholdet og reise av Ivar, og får med seg en del kroner hjem for Capoeira-oppvisningene og jobbingen på gården. Via Skype på internett ringer vi til Raquelania. Dette er jenta som Ivar likte så godt og som trente på treningsstudioet i Mossoro, hvor også Kikiu trente. Hun snakker kun portugisisk, men Ivar lærer mer og mer ved å snakke med henne. I tillegg til at Kikiu (som også kun snakker portugisisk) må være tolk. He he. Det virker lovende, og vi holder kontakten med henne hver dag frem til vi drar 8. oktober til Brasil. I Brasil blir det hyggelig å møte vennene igjen. Vi er i Natal, Mossoro, Canoa og Quebrada. Surfer i Sao Miguel do Gostoso, med Calunga til Pipa og følger opp eiendomsprosjektet til Inter Eiendom i Baia Formosa. Kjemien mellom Ivar og Raquelania drar seg til. De blir sammen og er mye i Canoa i lag med Kiku og Andrea og de andre vennene der. I tillegg blir hun mye med til båten i Natal og til Sao Miguel og Baia Formosa. Calunga blir mye med oss i tiden fremover. Jan og Roger i Inter Eiendom vil ha Ivar som utenlandssjef for prosjektene i Brasil. De flyr over 14. oktober, og vi jobber en uke med utviklingen av ferieleilighetene. Calunga blir med på teamet vårt som konsulent, fordi han også snakker engelsk. Det blir mange møter i oktober og november med revisor, arkitekter, utbyggere, m.m. Vi etablerer et brasiliansk firma, Inter Brasil, hvor Ivar blir sjef. Firmaet eies av Inter Eiendom, som er Jan og Rogers foretak i Norge. Calunga er det topp å ha med seg i denne jobben. Han er kjendis i Brasil, siden han er helt rå til å surfe. Han er verden rundt på oppdrag for sponsoren Smolder, for å finne de største bølgene å surfe på. Men har allikevel mye tid til å være sammen med oss. Raquelania får seg pass og begynner på engelskkurs. Hun blir med Ivar hjem til Norge 8. mars 2008. Steinar ankommer Brasil 28. oktober. Han begynner å ta service på båt og motor og får den i stand til vi skal ha den ut på vannet. Prosessen med å få båten ut går til slutt greit, men er ikke gratis. Vi må betale leie for å kunne bruke båttralla. Fordi eieren ble litt misunnelig ettersom vi hadde en dyrere og bedre båt enn det han hadde. Han skal ha 700 reais for dette (2100 kr). De som styrer krana som skal løfte båten på plass, skal ha tre ganger så mye som da vi tok båten opp. Atilla som har ordnet alle papirer skal også ha sitt. Men vi får den ut til slutt. Alt ser bra ut med båten. Heldigvis. Fredag 30. november blir en litt trist dag for oss. Vi må si farvel til alle vennene våre i dette herlige landet. Raquelania, Calunga, Kikiu og alle de andre. Ivar holder kontakten med dama, Calunga og Kikiu via Skype. De i Iate-klubben syns også det er trist at vi skal dra, men slik er nå engang seilaslivet. Vi har jo vært i Brasil i flere måneder. Natal - Tobago Etter at agenten vår hadde ordnet med utsjekkingspairer, var det bare for oss å gjøre skuta klar og seile mot Tobago. Dit opp er det 1844 nautiske mil, men vi planlegger stopp på Djeveløya i Fransk Guyana. Vi drar fra Natal midt på dagen 30. november. Sandy Hook er fylt opp med vann, mat og diesel. Alle servicer er tatt, det eneste vi ikke gadd å gjøre noe med var impelleren. Etter en kjapp telefon med vår tekniske ekspert fra HSR Marine var det visst ikke nødvendig å bytte slikt hver år. Vi seiler ut av elva i Natal og ser byen forsvinne i det fjerne. Det er litt trist for vi har fått mange venner der, men sånn er det. Vi må alltid videre. Vi har bra vind og medstrøm, så Sandy Hook gjør bra fart oppover langs kysten. Vi følger kysten av Nord Brasil helt til vi er ute av landet. Det er bekymringsløs seiling. Det eneste vi trenger å se opp for er fiskere på natta. Det kryr av dem og ganske mange er uten lys. Vi passerer Canoa Quebrada, Mossoro og Fortaleza, steder vi har gode minner fra. Alt går på skinner, eller? Plutselig får vi en alarm fra motoren, det er temperaturen. Vi stopper og feilsøker. Jo da, impelleren er gåen. Vi har heldigvis en ekstra, så det går greit å bytte den i det rolige været. Det er ikke så mye som skjer på sånne lange etapper, og dagene blir etter hvert ganske like og monotone. Vi har vakt, spiser, baker brød, slapper av, sover og tenker på ting vi skal gjøre når vi kommer hjem. Det er mye snakk om hva vi skal gjøre når turen er ferdig og vi skal begynne å leve normalt igjen. Som vanlig snakker Skjeggis om å finne den røde tråden. For en gangs skyld hevder jeg at han faktisk har funnet den. Bra jobba Ivar. En dag kommer det delfiner på besøk og det kommer mange. Vi tipper bortimot 100 stk. De følger oss nesten et helt døgn. Utrolig artig med litt besøk. Gutta er som japanske turister og står ved rekka hele dagen og tar bilder. Etter åtte dager med bra seilas ankommer vi Djeveløya, øya som Frankrike brukte til å deportere fanger på. Det er her Papillon satt fengslet og hvor han flyktet fra. Det er tre fantastisk fine øyer og det er vanskelig å tenkte seg at det tidligere var en koloni av franske straffanger som huset øya. Vi trasker litt rundt, ser på ruiner av fengselet og spiser en dyr men bra middag. Det er på tide å komme seg videre, og etter bare ni timer på øya seiler vi avgårde. Vi skulle egentlig dra herifra rett til Tobago, men vi har god tid før Helle og Andre (kamerat av Ivar) kommer på besøk. Vi finner ut at vi skal ta en tur innom Guyana. Vi setter kurs for Georgetown som er hovedstaden. Det blir en hektisk innseiling der vi kjører sikksakk mellom hele Guyanas fiskeflåte. På natta er vi på kollisjonskurs med flere trålere og trålere er jo like over alt, de bare kjører på. Utpå morgenkvisten kommer vi opp elva til Georgetown, det er en skikkelig gangster-by. Alle skuler på oss å ser ut som de skal rane oss eller i hvert fall gi oss juling. Vi legger oss utenpå den lokale losen og finner frem til Custom Office. De mener vi trenger en agent for å sjekke inn, her lukter det dollar. Agenten dukker opp og skal ha 1200 norske for jobben. Stive priser og en følelse av utrygghet gjør at vi kaster loss og drar. Tolleren anbefaler oss å prøve innsjekking i Bartica, som ligger et stykke inn i Essequibo River. Vi drar avgårde igjen for å rekke tidevannet som er på vei opp, og vil gi oss bra fart opp elva. Det er sinnsykt grunt og vi må følge waypoint som vi fant i en bok om Guyana. Punktene stemmer så bra at vi fortsetter på tross av at det blir mørkt. Utstyrt med waypoint, kikkert, lyskaster, ekkolodd og dårlig kart ankommer vi Bartica 40 nautiske mil senere i bekmørke. Vi ankrer opp på utsiden av en bar og blir møtt av en blid kar, Domenique. Han blir med oss og tar noen øl, forklarer oss litt om innsjekking og hvor vi må dra for å komme oss inn i jungelen til Kaieteur Falls, som er et sinnsykt fossefall på 741 fot. Neste dag drar vi mot Baganara Island Resort, som er en privat øy og har egen flystripe. Her skal det være mulig å bli flydd inn til fossefallet. Alle fly er opptatt og vi har ikke tid til å vente. Litt skuffende. Istedenfor blir det et par late dager med luksus og avslapping på resorten. Vi blir godt kjent med kokken Trevor, og bartenderen Orlando. Samt en skrudd fugleelskende engelskmann som er 6 uker i jungelen for å gjøre opptak av lyder. Hyggelige karer. Fra resorten blir det en jungeltur. Utrolig bra å oppleve litt ekte jungel, med apekatter og papegøyer å så fuktig luft at det er tungt å puste. Skjeggis får også tatt en tur på vannski som ender med støl kropp og et blått øye. Vi burde hatt mye bedre tid i Guyana. Det er et herlig land med mye flott natur, men nå får vi snart besøk og må raske på nordover. Fra Guyana er det bare to døgn seilas til Tobago. Det blir en slitsom seilas. Først sliter vi med krappe bølger og tidevannstrøm ut av elva og et stykke oppover kysten. Så møter vi på en serie av squalls, som er små minilavtrykk som går fra øst mot vest. Disse kommer gjerne om natten og har med seg mye vind og sinnsykt med regn. Når de treffer oss er det bare å få revet det vi rekker av seil, ellers kan de blåse i filler. Vi ankommer Port of Entry på Tobago som er Scarborough. Det regner og det er ikke mye som minner om Karibia. To dager til Andre og Helle kommer. Vi gleder oss til det. Onsdag 19. desember ankommer Andre til Tobago. Dagen etter kommer Helle. Steinar er fornøyd nå, og det blir en god middag på oss alle fire i Sandy Hook. Ivar og Andre bestiller en ny reise tilbake til Brasil. De skal fly 28. desember fra Caracas i Venezuela til Sao Paolo og videre til Natal. For Ivar savner dama litt, i tillegg har hun mange flotte venninner som kanskje kan passe for Andre. He he. Han er jo singel og motivert. Han begynner å studere litt portugisisk med den brasilianske lommeparløren til Ivar. Dette kan bli bra. I tillegg blir det moro å møte Calunga, Kikiu og de andre vennene der nede. Vi ringer og sier at vi kommer nedover, og de gjør klar leilighet, beach boogie og sier vi skal på en stor fotballkamp også. Fredag 21. desember seiler vi fra Tobago til Trinidad. Det blir 12 timers seilas hvor vi ankommer Trinidads nordvestkyst på morgenen. Mange store skip og ferjer som seiler på natten også og vi var bare litt over 100 meter unna et stort tankskip på 450 fot. Men alt gikk fint, bortsett fra at Helle ble litt sjøsyk og måtte "gi hals" før hun sovnet ved siden av sin kjære. Her i marinaen på Chaguaramas er det flere tusen båter, de flest lagret på land. Vi får sett mye flott. Og i dag søndag 23. desember, skal vi på utflukt på øya. Regnskog, strendene, laguner, hovedstaden Port of Spain m.m. Vi vil ønske alle våre lesere en god jul og et godt nytt år. Vi vil oppdatere siden oftere og få sendt flere bilder. Hilsen Ivar "Max" og Steinar "Monster". Søndag 11.11.2007 Vi er for tiden i Brasil. Ser bra ut så langt men mye nytt å sette seg inn i, i dette landet. Søndag blir det kiting og vindsurfing i Sao Miguel de Gostoso. Blir deilig. Båten holder vi på å gjøre klar. Vedlikehold, bunnstoff m.m. Den blir sjøsatt 15. november. Blir først noen småturer langs kysten her med nye bekjente brasilianere og noen nordmenn. 1. desember starter ferden nordover. Litt surfing i Jericoacoara (Amazonas), innom Djeveløya i Fransk Guyana, og videre til Trinidad og Tobago. Her får vi besøk av dama til Steinar, Helle, og en kamerat av meg. De blir med å seile en måned fra 19. desember til 19. januar. Seiler nok videre til Venezuela, Karibien, og muligens Jamaica og Cuba. Vi får se det an. Legger båten på Tobago i mars og jobber så noen måneder igjen, før ferden fortsetter. Er lenger opp til Tobago enn det er å krysse Atlanteren. Brasil er like stort som hele Europa. Vi snakkes. Hilsen Ivar og Steinar. Lørdag 01.09.2007 Hei alle som følger oss på vår langtur. Vi har nå vært hjemme i Norge og jobbet inn mer cash siden medio mars. Vi har nå besøk fra Brasil. Kikiu og Andrea. Kikiu ble nummer 2 i verdensmesterskapet i Capoeira i Salvador forrige helg. En god idrettsmann som vi ble godt kjent med da vi var 3 måneder i Brasil. Bl.a. var vi med på treningssamling til Salvador i Sør-Brasil i januar. Var utrolig moro. Kjørte leiebil med tre Capoeira-gutter 180 mil sørover fra Fortaleza. Gjennom ørken og områder det var fare for banditter og problemer med korrupte politimenn. Vi reiser tilbake i oktober for å seile videre. Først tilbake til Fernando de Noronha, så nordover til Amazonas, Djeveløya, Trinidad Tobago, Karibien, Jamaica og Cuba. Takk for alle hilsener og gode tilbakemeldinger så langt. Vi skal bli flinkere til å legge ut reisebrev og bilder når ferden starter igjen. So long. Ciao. Fredag 02.03.2007 Hei igjen. Jeg vindsurfer og Steinar kiter. Vi er nord for Natal, 1,5 times kjøring til surferstedet Sao Miguel do Gostoso. Her blåser det bra, og det nye utstyret vi har kjøpt fungerer bra. Men farene truer der hvor vi jibber (snur), for ute ved revet tok de en hai her om dagen, 180 cm lang og over 80 kg. Ikke helt trygt. Ligger ikke lenge i vannet her før vi er på brettet igjen. Takkebrev fra Trude som var med over Atlanteren og feiret jul og nyttår i Canoa Quebrada Hei Skjeggis og Monster. Tusen takk for at vi fikk bli med på en etappe av seilturen deres. I tråd med Espen var utgangspunktet mitt for turen at overfarten fra Kapp Verde til Brasil var en aktivitet jeg kunne krysse av for å ha gjort en gang for alle. Sliter med sjøsyke, pluss at jeg gledet meg til å være på tur med kjekke karer som Espen og Steinar. I tillegg til å bli kjent med Skjeggis. Overasket ble jeg derfor av at erfaringen var at jeg likte å seile, være på tur i båten, lære litt om seiling underveis, stillheten, nattevaktene, naturfenomener og dyreliv. Jeg har full forståelse for at dette livet kan gå i blodet og skape nye reisemål. Espen mobber meg for mine ti på topp lister. Likevel tror jeg mine favorittopplevelser må være innseilingen til Fernando, livet på Fernando basert på "relax" og tillit. Delfiner, skillpadder, middagene om bord (særlig Steinars Pasta Carbonara og Espens eggomlett). Ellers lære litt om seiling, bade i havet, siste nattevaktskift når solen kom frem, livet i Canoa Quebrada, og ikke minst bli kjent med de to kapteinene om bord. Jeg er helt imponert over dere to. Skjeggis har energi, et ufattelig kroppsspråk med lange armer og bein, miniparlør som fast inventar i høyre hånd, ufattelig evne å bli kjent med folk, et gutteansikt som blir likt over alt, hjerte av gull, utrolig flink med barn, rød tråd, kaos av røde tråder, ordensmann, blid og fornøyd ("nå må vi tenke positivt"). Interessert i folk og andre kulturer og han er veldig inkluderende. Begrepene karsk og vodka-redbull, har fått en ny og verdensomspennende mening. Spandabel, gir av seg selv, flink til å lære bort av sin kunnskap, 50/50 % og har det moro. El capitan har glimt i øye, er en gogutt, lys til sinns, herlig humor, aktiv, åpen for nye erfaringer, følger drømmen, en tålmodig lærer, snus og mer snus. Lykke til med turen til Argentina og Antarktis. Eller om det blir nordover og rundt Grønland. Begge turene høres superspennende ut. Lykke til også med potetåker, Coca-Cola-salg, salg av seilbåtutstyr og kjærligheten (romantiske fisker, rød tråd etc. J). Håper dere tar dere en tur til Tromsø når dere er innom Norge. På toppturer, buktafestival eller hva det måtte være. Tusen takk for turen. Klem fra Trude. Torsdag 21.12.2006 Vi utforsker byen og møter mange hyggelige mennesker. Og kuler fortsatt ned etter mange dager til sjøs. Roger Strøm med familien har ankommet Canoa Quebrada, en liten landsby 2 timer sør. Vi skal feire jul der sammen med dem, og vi blir rundt 12 nordmenn totalt. Roger blir til 4. januar. I midten av januar setter vi kursen mot Trinidad og Tobago, samt Karibien. Mandag 18.12.2006 - Onsdag 20.12.2006 Vi seiler lens i 2,5 døgn til Fortaleza. Det blir en rolig og fin seilas. Espen og Trude har kost seg underveis, og de flyr hjem fra Fortaleza 10. januar. Marinaen her er bra, rett utenfor Marina Hotel, hvor vi har svømmebasseng, dusj, toalett og alle rettigheter kun 30 meter fra båten. I tillegg har vi gratis trådløst nettverk, slik at vi er på nett i båten og kan ringe via Skype nesten gratis worldwide. Byen har 2,2 millioner innbyggere. Tok 3 timer å sjekke inn her, ettersom like mange kontorer skal ha sine papirer utfylt og pass stemplet. Vi kuler ned ved bassenget i dag. I tillegg får vi besøk av Ivar Krøger, som seilte med oss over Biscaya, og Hans Lange som er importør av Ovni til Norge. Torsdag 14.12.2006 Vi ankom Fernando de Noronha i dag tidlig, etter 10,5 dager seiling fra Kapp Verde. Seilasen gikk fint, men holdt på å kollidere med et stort skip. Storviken fra Bergen som var på vei fra USA til Nigeria. Vi fikk rullet inn seil, fyret motoren og vendte 180 grader. Enda Steinar ropte opp kapteinen og lurte på om de hadde kontroll. Man kødder ikke med garva vikinger på havet. Ellers alt bra. Seilte mandag forbi St Paul Rocks, noen klipper som stiger opp av havet 0,5 grader nord for ekvator. Utrolig stilig. Vi passerte ekvator tirsdag 12. desember, og stoppet båten for å ta et bad i det 40 grader varme vannet. Er utrolig hot døgnet rundt. Blir på Fernando (3 grader sør) frem til mandag 18. desember, deretter seiler vi i 3 dager inn til Fortaleza hvor vi får mer besøk til jul. Seiler antakeligvis nordover i midten av januar, opp til Karibien og legger båten på Trinidad i slutten av mars. Fortsetter ferden nest høst. Torsdag 14.12.2006 - Søndag 17.12.2006 Fernando de Noronha, endelig. Vi skimter lysene fra Fernando i det fjerne. Skal bli godt å komme i land etter 10,5 døgn seiling fra Afrika. Den eksotiske øya ligger 3 dagers seiling fra Brasil, nordøst for Natal. Vi legger oss for anker utenfor havna. Korallrevene beskytter oss fra de mange meter høye bølgene som bryter i land. Vi sjekker inn, er dyrt å ligge her. Vi betaler over 2000 kr for 4 personer i 4 døgn med 12 meter båt. Men vi lurer de litt, sier båten bare er 10 meter. Vi leier beach boogie, som er vanlig i Brasil. Det blir dager med god mat og en tur til delfinbukta, hvor over 1000 delfiner oppholder seg. Vi dykker blant korallene med skilpadder, ser gutta surfer på de 5 meter høye bølgene som dundrer i land og det blir mye bading på utrolig fine strender. Denne øya var til nå turens desidert høydepunkt. Utrolig fint her. Tirsdag 12.12.2006 Kl. 07.14 krysser vi ekvator. Kong Neptun skjenker Espen litt akevitt, som nå har blitt linjeakevitt ved kryssingen av ekvator. Vi legger oss bi, dvs. legger båten opp mot været ved hjelp av Storm-fokka og roret. Det blir bading i det 39 graders varme vannet før vi setter kursen på 214 grader mot Fernando. Har kommet gjennom stillebeltet ved totalt å ha kjørt på motor i 60 timer. Nå kommer vinden fra sør og vi seiler bidevind (40 grader opp mot vinden). Det går i 5,5 til 6,5 knop og vi gleder oss enormt til den eksotiske øya Fernando, som nok blir et av høydepunktene på turen. Mandag 11.12.2006 Vi har begynt å gå mot sørvest. I dag er det litt spenning om bord, ettersom vi har som mål å se St Paul Rocks i dagslys. Dette er noen klipper som stiger opp av havet, omtrent 50 nautiske mil nord for ekvator. Vi leter og leter, men ser de verken i kikkert eller på radaren. Vi måtte ringe Lars fra Wærners Båtbu og få nøyaktig posisjon. Kjekt med satellittelefon da. Men utpå ettermiddagen får vi se noe som stikker opp over horisonten. Waypointet vi fikk av Lars stemte. Vi seiler i fin vind fra sørøst, og noen delfiner følger oss rundt båten. Kl. 18.00 er vi fremme ved de mystiske fjellene, som stiger 20-30 moh. Utrolig flott, med bølger som slår mot de bratte klippene. Er også et lite fyr og et skur der. På vestsiden ligger to brasilianske fiskebåter fortøyd i hver sin bøye. Utrolig at de fisker her ute, flere dagers ferd fra den brasilianske kysten. Vi filmer og knipser noen bilder, før vi legger Rocks'a bak oss og fortsetter ferden mot ekvator og øya Fernando de Noronha. Mandag 04.12.2006 - Søndag 10.12.2006 Ferden går fint. Vinden er noe ustabil, men seiler ca 130-140 nautiske mil i døgnet, mest slør. Espen har seilt i Karibien tidligere og har dermed noe erfaring. Trude har derimot minimalt med timer om bord i en seilbåt fra før, og vet nok ikke helt hva som venter. Men det skal vise seg å gå bra. Espen tar tidlig del i vaktordningen på natten, slik at det blir mer søvn på alle. Vi går fra kl. 20.00 til 24.00, 24.00 til 04.00 og 04.00 til 08.00 som vi rullerer på. Vi prøver fiskelykken også, men får kun en fisk på 2 kg. Ellers er det utrolig mye flyvefisk som også til tider lander på dekk. Dagene går med til lesing, pc, dvd-filmer, matlaging og avslapping. Ikke så mange skip å se som tidligere, men plutselig er det et som har kurs rett mot oss fra siden. Steinar får kalt det opp over kanal 16 på VHF'en, og de svarer på gebrokkent engelsk at de har sett oss og skal forandre kurs slik at de passerer foran oss fra styrbord. Men vi ser at det ikke vil gå, så vi ruller inn genoaen, starter motoren og snur båten. Den passerer med bare drøye 100 meter foran oss. Et digert skip med norsk flagg, som heter Storviken og er fra Bergen. Steinar kaller det opp igjen, og får snakke med den norske kapteinen som gir oss litt info om båten, værmeldinger etc. De var på vei fra USA til Nigeria. Heldigvis lagde ikke båten altfor store bølger, men vi var forberedt og hadde lukket alle vinduer og lufteluker. Espen viser seg etter hvert å være en dyktig kokk. Vi spiser bare to ganger om dagen, frokost og middag. Steinar, Espen og Trude baker brød og lager deilige middager. Pastaretter, pølse med potetmos, chili con carne med ris, omeletter, spagetti bolognese og carbonara, pizza og Ivars risengrynsgrøt. Vi spiser og koser oss hver dag. Det eneste som irriterer Espen er at det ble kjøpt kun 1 kasse øl før avreise, og som viste seg å være alkoholfritt øl. He he. Snakk om seriøs tur. Men han har med seg akevitt som skal drikkes bl.a. ved passering av ekvator. Søndag 03.12.2006 Pascal, sveitseren som vi traff i Essaouira i Marokko, har ankommet. Han seiler en Ovni 28, en eldre modell, og skal krysse Atlanteren alene over til Karibien. Han blir med oss på lunch og ved shopping av resten av maten som vi trenger. Espen og Trude har i tillegg med en del fra Norge, inkl. Real turmat. Nelson kommer med baggen vår full av klær, som kona hans hadde vasket for oss. Vi betalte han 5000 escudos for de dagene han hadde hjulpet oss, omtrent 430 kr. Vi tar farvel med han og Pascal og er klare for å krysse Atlanteren. Men vi sliter med å få opp ankeret. Etter hvert viser det seg at det sitter fast i noe stort og tungt på bunnen. Det henger i tau over ankeret, men vi får til slutt kappet tauet og blir klare for avreise. Vinden er med oss ut fra Mindelo, det blåser friskt fra øst. Vi går slør første natten, med autopiloten på 180 grader, altså rett sør. Lørdag 02.12.2006 I dag ankom Espen og Trude, et vennepar av Steinar fra Tromsø. Trude kommer fra Molde og Espen fra Trysil. De skal bli med å seile over Atlanteren. Vi rydder gjestelugaren og får stuet all bagasjen på plass. Vi fikk en fin pute med bilde av båten og grytekluter med bilde av Ivar og Steinar. Deretter blir det god mat og drikke i land og noen telefoner hjem via Skype som koster kun 1 euro pr time til fasttelefon i Norge. Nelson hjelper oss med å få fylt full tank med vann på skuta, noe som tar nesten 3 timer. Er begrenset med vann her så vi må betale noen kroner for dette. Sola steker hver dag, utrolig varmt. Spesielt når man skal sove om natten, da ligger vi i full gjennomtrekk. Fredag 01.12.2006 Ivar drar tidlig inn til land for å handle litt. Nelson er ikke der, men en annen kar sier han skal passe på jolla, og tar sandalene som ligger oppi i posen sin. Han følger meg vei til butikken og får noen kroner for jobben, enda jeg forklarte han at jeg visste hvor butikken var. Da jeg kommer tilbake er både karen og sandalene borte. Han var en luring. Fikk betalt for å passe på jolla men stakk av med sandalene isteden da han fikk noen kroner. Ikke bra å være for godtroende her. Men det blir i hvert fall frokost om bord i Sandy Hook med ferske baguetter. Ivar tar en runde på rulleskøyter, men kommer ikke ut av landsbyen fordi han blir møtt av brostein i alle gatene. Dermed blir det en tur på stranda, hvor mange spiller fotball, svømmer, løfter vekter, jogger eller driver yoga. Ungene er nysgjerrige på rulleskøytene, de har ikke sett slike før. De får spandert litt mat og brus, deretter blir det rulleskøyter til hotellet hvor Steinar er på internett. Tre av gutta følger etter på sykkel, men Ivar går fra de med lange seige fraspark. De får prøve rulleskøytene i parken utenfor hotellet. Det liker de. Etterpå ankommer Steinar, og gutta guider oss rundt i Mindelo. De heter Elton, Rendry og Marlon. På kvelden har vi en liten fest i båten og har besøk av 8 lokale gutter som koser seg med snacks, disco og god drikke. Torsdag 31.11.2006 Vi har ankommet Kapp Verde i dag. Seilte over 830 nautiske mil på 5,5 døgn. Satte ny 24-timersrekord, hele 180 nautiske mil på et døgn. 7,5 knop i snitt. Ikke verst. Ble mye lens (medvind), en topp seilas med bare fint vær og medvind. Torsdag 30.11.2006 Etter 5,5 døgn ser vi endelig land, litt spesielt etter så mange timer og dager til havs. Vi skal inn til øya Sao Vicente og ankre opp utenfor byen Mindelo. Her ligger det flere skipsvrak på grunn, og en diger cruisebåt holder på å legge til kai. Det ligger ca 40 andre seilbåter her, og vi legger oss nærme land ettersom vi hever kjøl og ror. Vi blir møtt av en lokal kar som kommer roende mot oss. Han hilser hyggelig og tar hver av oss tre ganger i handa. Han heter Nelson og tilbyr seg å hjelpe oss med det vi trenger av info. Det er en fordel å leie en slik kar her, ellers stjeler de dinga for så å selge den tilbake til oss og si at de fant den drivende. Lure business-gutter. Vi blåser opp jolla, tar med søppel, pass og båtpapirer og kusker til land. Nelson passer jolla, mens vi sjekker inn hos tollerne på kaia. Vi blir fulgt av mange lokale som tigger penger av oss. Vi gir noe i begynnelsen, men må bare kutte det ut da vi etter hvert har en hel gjeng som vil ha mer og mer. Ryktet sprer seg fort om de som gir noen escudos fra seg. En følger etter oss hele tiden, en hyggelig gutt på vår alder som selger bilder av Kapp Verde laget av sand i alle slags farger. Han heter Hassan, men kaller seg for Hans. Datteren hans på 3 år døde for noen måneder siden. Ikke alle er så heldig som oss med leger, sykehus og all mulig hjelp ved sykdom. Vi spiser lokal mat, faktisk veldig godt. Deretter blir det litt sightseeing rundt i landsbyen. Lørdag 25.11.2006 - Torsdag 30.11.2006 De første 12 timene stemmer ikke helt med hvordan det skal være. Vi har motvind. Egentlig ikke helt uvanelig for oss. Vi har jo stort sett hatt motvind siden vi forlot Frankrike. Vinden dreier og vi kan endelig lense (vinden rett bakfra). Det er utrolig mye mer behagelig å være om bord i seilbåt som går med vinden enn mot. Farten øker og bevegelsene går fra krenging og harde slag i båten til rolige myke bevegelser. Vi har ingen spesielle medvindseil, slik som spinnaker eller genaker. Vi har storseilet ute på den ene siden og setter genoaen ut på andre siden med en spribom. I tilegg har vi en kryssfokk som vi setter på kutterstaget og som står på samme side som storseilet. I og med at vi har senkekjøl tar vi denne opp på lens for å minske båtens våte flate. Dette gir oss litt ekstra fart og er en av mange fordeler med å ha senkekjøl. Vi har en utrolig bra seilas og setter ny 24-timersrekord med 180 nautiske mil (1 nm = 1852 meter), ikke verst. Det er utrolig fint å seile når båten ligger mellom 7-8 knop. Maxfart til nå er 10,7 knop på en surf. Seilene har vi ikke rørt på 3 døgn så vi har stabil vind både i styrke og retning. Livet om bord er rolig, vi går 4-timersvakter noe som er litt slitsomt når vi bare er to. Vaktene består av å holde utkikk, sørge for at seilene står ok og passe på at vi holder kurs. Vi styrer ikke så mye for hånd, autopiloten gjør det meste av jobben. Dagene om bord blir til tider litt monotone og når den ene har vakt sover ofte den andre så det er ikke så mye vi ser til hverandre eller snakker sammen. Omtrent som i et sånn passe kjedelig ekteskap. Men vi har jo felles måltider og spiller backgammon hver dag. Foreløpig er Steinar den store mesteren om bord men Ivar har et vinnerinstinkt og kommer nok fryktelig tilbake. Vi får god tid til å tenke under en seilas som denne. Det blir mange tanker om hva som skal skje etter seilturen. Nye planer for livet blir opplest og vedtatt hver dag. Et stikkord er å finne den røde tråden i livet. He he. Fredag 24.11.2006 Vi tilbrakte formiddagen på den norske sjømannskirken i Arguineguin. Det var veldig hyggelig. Masse nordmenn som var nysgjerrige på sjømannslivet. En av de ansatte der fortalte at det bor omtrent 5000 nordmenn i området. Vi støtter selvfølgelig Carl Ivar i at det i slike norske kolonier, burde de lokale lære seg norsk. Det skulle jo bare mangle. Nok om det, det var i hvert fall godt med kaffe og vafler. Ivar hentet Carlos på jobben hans på den nye Salobre Golf. Han skulle være med oss som kjentmann fra Mogan til Maspalomas. Siden vi hadde vært for late til å pumpe opp dinga (jolla) måtte Steinar svømme ut til båten, heve anker og kjøre inn til marinaen og hente Carlos, Ivar, to PC'er, tre telefoner og litt matvarer. Vi forlot Mogan og var underveis. Et par timer senere satte vi av Carlos, heiste seil og dro mot Kapp Verde 860 nautiske mil lenger sør. Fremherskende vindretning på denne tiden av året er nordøst, så det skulle passe oss bra. I tilegg får vi hjelp av Canary Current som setter sørover i 0,5-1 knop. Vi seiler mot Kapp Verde. Deilig med blått hav, saltvann og sjømil. Det gjør seg i kroppen på to sjømenn (ref: en full danske). Vi regner med å krysse Atlanteren i begynnelsen av desember. To uker uten mobildekning. Det kan bli noe uvant. Men vi gleder oss til utfordringen med å krysse selve Atlanterhavet. To be continued. Torsdag 23.11.2006 Etter 4 timer søvn, mer enn vanlig de siste døgnene, fyller vi opp diesel på tanken i båten (180 liter). Og i tillegg 7 ekstra kanner (som ble sponset av Skjeggestad gård), slik at vi har 350 liter totalt. Ettersom den 40 hk store Volvo Penta D2 motoren vår bruker litt under 3 liter i timen, så har vi nok diesel til å gå for motor i 120 timer dvs. 5 døgn. Trenger det når vi skal tilbakelegge over 860 nautiske mil til Kapp Verde og ca 1600 nautiske mil videre til øya Fernando de Noronha og Brasil. Vi må ligge for anker, da det er fullt i marinaen. Vi svømmer inn til land, ettersom det er en del jobb med å blåse opp gummibåten og montere motor etc. Der leier vi bil og kjører opp til Las Palmas og henter noe reservedeler som har blitt sendt dit fra verftet i Frankrike. Men delene hadde selvfølgelig ikke ankommet. Etterpå blir det nattmat sammen med Carlos i Castillo del Romeral, for så å svømme ut til båten igjen på natten. Normalt for en viking. Onsdag 22.11.2006 Vi har vasket båten og montert fjernkontroll til autopiloten. Båten var ganske skitten, ettersom det er mye støv og sandkorn som blåser helt hit fra Sahara-ørkenen. Vi bunkrer mat og drikke for 4 uker for 4 personer, ettersom et vennepar av Steinar skal bli med på kryssingen fra Kapp Verde til Brasil. I tillegg er det best å handle her, for på Kapp Verde er det litt mer begrenset og tungvint å få tak i alt man trenger. Vi legger ut fra kai på ettermiddagen i retning Puerto Mogan på Gran Canaria. Det er 50 nautiske mil dit. Ivar sliter med hodepine og må "gi hals" over ripa. Det blir kryss i sterk vind fra øst, med bølger som slår over båten. En del delfiner svømmer med oss like utenfor land. De hopper og koser seg i uværet. Steinar tar en lang vakt ved roret, ettersom matrosen sliter litt med formen. Ved midnatt er Ivar ved roret igjen, og det er da kun 15 nautiske mil igjen til Puerto Mogan. Vinden har løyet, og vi må gå for motor den siste timen. Når vi tar ned storseilet og genoaen på natten, og er alene på vakt, så er det utrolig viktig at vi bruker selewire og fester oss til båten. Slik at vi ikke faller over bord. Må bruke hodelykt, da det er helt mørkt. Viktig med sikkerhet om bord. Er to regler når man seiler. 1: Ikke falle over bord. 2: Ikke fall over bord. Dette fordi man har liten sjanse for å overleve dersom man gjør det. Og hvis han andre sover og båter blir styrt av autopiloten, forsvinner båten videre, uten at man får gjort noen ting. Ivar ser en grønn lanterne som kommer mot oss. Det er topplanternen på en annen seilbåt. Når man går for seil, skal man ha lys i tri-white-lanternen i toppen av masten. Plutselig blir Ivar blendet av en signallykt, og en mørk stemme kaller oss opp over VHF'en. Det er en som har motorstans, og som lurer på om vi kan hjelpe han med å komme inn til land. Vi legger oss langsides, får ut fendere og får slept den 47 fot store Benettau'en inn til moloen i Puerto Mogan. Det var en tysk seilskole som hadde seilt fra La Gomera, men som hadde fått ødelagt starteren til den 100 hk store Yanmar-motoren. Vi får hjulpet de 7 tyskerne inn til bryggen ved marinakontoret. De var veldig hyggelige og vi ble bedt om bord på ankerdram, rødvin og baguetter. Ikke verst kl. 04.00 om natten. Fikk besøk av en katt også, som spiste opp pringelsen vår. He he. Tirsdag 14.11.2006 - Tirsdag 21.11.2006 Vi flyr hjem til Norge, og ordner en del før kryssingen av Atlanteren. Blir en del dyrere å fly hjem fra Amerika, i forhold til kun 1700 kroner med Sterling tur/retur. Morten og Marit drar også hjem samtidig. Søndag 12.11.2006 - Mandag 13.11.2006 Vi koser oss på Tenerife. Blir late dager i båten. Steinar og Marit leier bil og kjører opp til Teide, Spanias høyeste fjell på 3718 moh. Lørdag 11.11.2006 Vi seiler til Tenerife. En del vind og bølger ut fra den gedigne havnen i Las Palmas. Det er flere hundre båter her, og av de er det 253 båter som skal seile ARC'en. 17 av dem er norske. Det er ny rekord mot fjoråret, hvor rekorden var 12 båter. Vi runder nordøstspissen av Gran Canaria, og får fine seilforhold. Turen er på ca 70 nautiske mil til den nye marinaen i San Miguel. Vi ankommer på natten og får fin plass ved den nye brygga. San Miguel ligger på sørøstkysten like sør for flyplassen. Fredag 10.11.2006 Vi drar til alle windsurferes paradis, Pozo Izquerdo. Det ligger på østkysten, like nord for landsbyen til Carlos. Her er det bånn gass med saltoer og max speed i bølgene. Til og med en tysker på 68 år som ligger her i campingbilen sin. Han holder på å lære seg å ta salto. Helt vilt. Ivar kjøper nytt brett, det blir et Tabu Rocket freeride-brett på 105 liter. Nytt seil, bom, trapes, mastefot og noen julegaver blir også kjøpt. Euroene minker fort i dette miljøet for en surfeentusiast. Deretter treffer vi Carlos igjen, og det blir starten på en lang og fuktig kveld. Vi satt på en lokal restaurant nede ved vannet i over 8 timer, det ble max party, med karsk og lokale drinker. He he. Viktig å holde seg til noe som man vet man tåler. Vi drar innom Bahia Feliz og Playa del Ingles. Deretter til parken i Castillo, hvor vi møter kameraten til Carlos, Oliver Herrera på 22 år. Han er en av verdens beste bodyboardere. Det blir et hyggelig møte, hvor Ivar får bilder, dvd'er, signerte plakater, en t-skjorte m.m. Veldig hyggelig fyr. Han er ute etter nye sponsorer, selv om han allerede har en del. Ved siden av dette dykker han mye etter blekksprut, som han selger. Ikke rart at gutta her nede blir gode i surfing, de lever jo omtrent i vannet, med topp forhold så å si hver dag. Et paradis. Torsdag 09.11.2006 Morten og Ivar leier en bil. På tide å prøve å finne Carlos. Vi kjører hjem til foreldrene hans i Casillo del Romeral, hvor han bodde for 10 år siden. Men der kom vi til stengt dør. Men en nabo som heldigvis snakker engelsk, forteller oss at Carlos jobber på et nytt golfsenter. Etter flere timers leting på tre golfsentere uten resultat, gir vi opp. Vi koser oss på stranden i Playa del Ingles og Bahai Feliz. Moro å være tilbake på steder hvor man kusket rundt for 10 år siden. På vei hjem reiser vi innom Castillo del Romeral igjen, og der treffer vi moren som sier et eller annet på spansk om at han antakeligvis ikke er hjemme. Men da vi går ut, kommer Carlos tuslende. Han kjenner oss igjen umiddelbart, og det blir en fin kveld med mye mimring fra 10 år tilbake. Første gang Walla og jeg traff Carlos i april 1995, sa vi hele tiden "check it out, man". Dette var nå blitt navnet hans. Alle i hele landsbyen kaller han for det. Han blir med til båten i Las Palmas, og mener vi er gale som skal krysse Atlanteren i en slik luksusjolle. He he. Mandag 06.11.2006 - Onsdag 08.11.2006 Vi ligger for anker i Las Palmas. Morten, Steinar og jeg bruker tiden til shopping, vedlikehold og vask av båt, bading og sosialt samvær med andre nordmenn som skal seile ARC (Arctic Rally for Cruisers) til St Lucia i Karibien, eller bare cruiser sitt eget løp over Atlanteren. Været er litt overskyet, men varmen forsvinner ikke. Steinar fikk besøk av søsteren sin Marit, som blir en uke og koser seg i varmen. Mye shopping og soling. Søndag 05.11.2006 Vi seiler mot Gran Canaria. Fin vind fra nordøst og sol. Her har vi et oppdrag. Skal prøve å finne Juan Carlos, en kamerat av Ivar og Morten som vi traff her for 10 år siden. Det blir en mission à la "Tore på sporet". Lørdag 04.11.2006 Vi koser oss i Puerto Calero. Solen steker, 26 grader i vannet, men man kan ikke klage. Blir mye tid på internett, ettersom vi sitter i båten med PC'en tilkoblet nettet. Bading og litt party på kvelden. Fredag 03.11.2006 Vi ligger i marinaen i Puerto Calero. Marinaen er helt rå, over 400 båter her, de største over 100 fot. Mange av dem skal nok seile ARC-seilasen som går fra Las Palmas til Karibien. Trådløst nettverk er det også her. Ivar leier en bil og henter Morten på flyplassen. Er en kamerat fra Larvik, som skal bli med oss i 10 dager. Han fyller 30 år i dag. Blir sightseeing rundt på øya, med vulkanområdet Timanfaya og La Santa som høydepunkt. På kvelden reiser vi inn til Puerto del Carmen og tar oss en bedre middag. Men ettersom alle tre ikke er helt i form, så blir det tidlig kvelden. Torsdag 02.11.2006 Seiler til Puerto del Carmen, hvor vi møter foreldrene til en kamerat av oss. Det er Wærner og Grete og to andre vennepar som er på ferie her. De får en ankerdram om bord, og vi drar alle ut på middag på kvelden. Hyggelig å treffe andre nordmenn. Vi får en utrolig flott kveld, med mye god mat og drikke. Onsdag 01.11.2006 Vi ankommer sundet mellom Lanzarote og Graciosa om morgenen. Det blåser opp og plutselig er det storm i kastene. I marinaen på Graciosa er det umulig å ligge, i og med vindretningen er rett inn i havnen. Båtene i marinaen ligger og slår mot bryggene, folk er i full gang med å prøve å redde de fra skader. Vi går inn mot Lanzarote, hvor vi legger til for anker. Vi dregger et par ganger (ankeret slipper), men på tredje forsøk sitter det. Er 5 meter dypt her. Ligger 10 andre båter her også, men etter hvert flytter de seg ettersom det blir lavvann og snart bare 3 meter dypt. Ettersom vi kan heve kjøl og ror, er det ingen fare for oss. Vi stikker kun 86 cm på det dypeste da det er oppe. Ivar monterer sammen det 15 år gamle surfeutstyret sitt. Det blir kun et 4,5 kvadratmeter stort seil, siden det er storm i kastene. Men mastefoten brekker før han kommer seg utpå. Dermed må han skru sammen en gammel mastfot, og kommer seg til slutt utpå. Utstyret holder mål, og det blir full gass med opptil 30 knop mellom øyene. Dette er livet. Men etter en time er han helt knekt. Det er lenge siden sist, og en utrent kropp sliter med å holde riggen. Men moro var det. Ble et par hopp også. Vi flytter oss på kvelden til en bedre beskyttet bukt helt nord på Lanzarote. De andre båtene ligger her allerede. Stormkastene er helt ville. De kommer som raketter rett ned fra vulkanfjellene. Men det roer seg litt utpå natten. Setter på GPS-alarmen, slik at vi blir vekket om båten dregger. Tirsdag 31.10.2006 Ferden går fint. Det blåser opp noe og vi motorseiler litt. Steinar prøver fiskelykken, men resultatet er at det biter på en storfisk som tar sluken vår og blir borte. Skitt fiske. Mandag 30.10.2006 Vi drar på markedet og får kjøpt inn litt bananer og diverse mat før avreisen. De selger alt mulig her. Sauehoder, krydder i alle farger og smaker, fersk frukt, turbaner og coca-bokser. Været er meldt fint de to neste dagene som det tar og seile til Graciosa, en liten øy nord for Lanzarote. Vi må gå for motor, da det er høytrykk, sol og vindstille. Søndag 29.10.2006 Essaouira, Marokko: Etter 5 timer på internettkafé, hvor vi har ringt og sendt en del mail, møter vi Mustafa igjen. Det blir lunch med marokkansk mat. Mye frukt, kjøtt og kylling som blir servert kokende i små gryter til oss. Vi ser oss rundt, og oppdager at de lokale spiser rett fra gryten med bare fingrene. Men vi får bestikk, og venter i 10 minutter til maten har sluttet å koke. Det smaker faktisk godt. Deretter skal vi gjøre litt business. Steinar får byttet til seg ei bedriten rød fillerye som man sikkert kan kjøpe på loppemarked i Norge for fem spenn, mot et par nye Nike joggesko til en verdi av 1500 kr. Ikke verst mente han, ettersom skoa var for store for han. Jeg gir Mustafa II, en annen Mustafa som også er kremmer, en coca-fotball som jeg har med fra Norge. Da skal han først ha 1500 diram for en ganske allright jakke, vevd av gamle damer i Atlasfjellene. Dette er omtrent 1500 norske kroner, men etter en stund sier jeg at jeg tar den for 500 diram. Han mener vi da må møtes på halvveien, 800 diram skal jeg få den for. Nei, sier jeg. Da vi skal gå derfra vil han selge den til meg for 550, men da jeg sier at han får max 300 diram, blir han skuffet. Men han selger den til meg allikevel. Man kødder ikke med en coca-selger. He he. Men lukta fra jakken viste seg senere å være verre enn vi trodde, så den blir hengt på dekk. På ettermiddagen tar Ivar på seg rulleskøytene, og tar en halvtimes times tur på veien ut av byen. Alle tuter og lurer fælt på hva dette er for noe. Til og med kamelene grynter langs veien. He he. Asfalten er ikke av det beste slaget, men det går. Mye kameldritt var det også i veien, så hjulene måtte spyles etter turen. 28.10.2006 Vi ankom Essaouira i Marokko, i går lørdag kl. 15.00. Seilasen fra Sagres i Portugal tok i underkant av 3 døgn, og var en fin seiltur. Seilte mye lens (med vinden) i 8 knop, noe som er helt herlig, for da seiler vi også med bølgene og båten går rolig i vannet. Fikk dermed mer søvn mellom nattevaktene. Vi går stort sett 4-timersvakter. Vi tok en lunch i båten på utsiden av kysten. Steinar laget deilig omelett. Deretter stoppet vi båten og tok oss en herlig dukkert i det 25 grader varme blå havet. Da vi kom til havna, var det ingen gjestehavn der. Kun rikelig med bedritne fiskebåter og utrolig mange marokkanere som stresset rundt på kaia. En lokal kar tok imot oss, fikk oss fortøyd utenfor en politibåt, og ga oss god service. Fikset gjesteflagg også. Men dette kostet oss selvfølgelig 5 euro og en halvflaske whisky. Men greit nok. Så kommer det en stram mørk kar i uniform om bord. Han snakker kun fransk, ettersom Marokko tidligere var en fransk koloni. Han legger pistolen ved siden av seg, og skal ha alle papirer. Vi viser båtdokumenter og pass. Han skriver ned mens han samtidig spør og graver om alt mulig og noterer på et A4-ark. Dette er havnepolitiet. Han gliser bredt til slutt og får en coca-boks, som han ikke engang rører. Så kommer det. Han skal ha en flaske whisky av oss for å la oss ligge i havnen. Ok tenker vi å pakker inn den siste flasken i en mørk plastikkpose, og gir den til den høye afrikaneren. Deretter fortøyer vi båten ordentlig, og går i land. De innfødte skal selge oss alt mulig, eller bytte mot alt mulig som vi har om bord. Vi går til tolleren på land og han gjør samme prosedyre som purken gjorde i båten. Og etter 45 minutter får vi stempel i passet, og alt er ok. Blir kjent med en innfødt, Mustafa, som viser oss rundt i byen. Utrolig fint her, utenom stanken fra fiskehavna hvor vi ligger fortøyd. Vi blir med han til vennene hans som skal selge oss alt mulig rart. Tepper, skulpturer lagd av røtter, opiumspiper etc. Men vi lar oss ikke lure. Etter en bedre middag, så blir Mustafa med i båten på en øl. Havnepolitiet følger med oss hele tiden. Tror sikkert vi dealer med noe muffins av noe slag. Men det går greit. Utpå kvelden sjekker vi litt av det marokkanske utelivet. 25.10.2006 Reisebrev fra Sagres: Etter 3 døgn på Algarvekysten sør i Portugal ved Sagres, er det endelig meldt bedre vær. Så i ettermiddag setter vi kursen mot Kanariøyene, nærmere bestemt Tenerife. Er en seilas på over 600 nautiske mil (ca 1200 km), som vil ta 5-7 dager avhengig av vindretning og bølgehøyde. Båten er i topp stand og klar med fulle tanker av diesel og vann. Steinar får besøk av søsteren sin på Tenerife tirsdag 31.10, så vi får håpe at vi rekker det. Vi er ganske skjeggete begge to nå, etter å ha levd et hardbarket sjømannsliv i to uker med mye ruskevær. Men det er herlig. Ivar har mistet noen kilo ute til sjøs, for da blir det lite med mat. Noe kommer også direkte i retur. He he. Men det blir fort tatt igjen i havn, da appetitten er på topp og inntaket er mer enn normalt. Portugiserne er hyggelig og veldige gjestfrie. Det er bra. 23.10.2006 Vi er i havn igjen. Dro fra Peniche på torsdag. 40 nautiske mil til Cascais. Ble der til lørdag formiddag, hvor vi igjen prøvde å komme til Madeira. Men etter over et døgn i høye bølger og stampesjø og kuling rett i mot, i tillegg til at sveisingen fra autopiloten til roret røk, så måtte vi gå sørvest igjen til havna. Denne gang til Sagres helt sør i Portugal ved Algarvekysten. Bedre vær i dag. Fått sveiset delen til rorfeste i en bakgård i en nabolandsby, så nå er vi klare igjen. Ser ut til at det er meldt bedre vær fra onsdag. Blir da til Kanari, antakeligvis enten via Marokko eller Madeira. Været vil vise hvor vi havner. Sol og utrolig varmt i dag. Skal ut i båten nå å montere på delen til roret. 18.10.2006 Vi er i Peniche, litt nord for Portugal. Kom ut for uvær. Seks meter høye bølger og sterk kuling. Planen var å seile fra Porto til Madeira, men etter 120 nautiske mil bestemte vi oss for å seile til land. Båten mestret det bra, men 6-7 dager i stampesjø med vinden rett i mot fra sørøst ville blitt litt heftig. Måtte spy et par ganger, men ikke noe problem for en hardbarket bondesønn. Var spesielt om natta, da vi ikke så noen verdens ting. Måtte bare stole på autopiloten og radaren for å holde utkikk etter store tankskip som fartet forbi. Utrolig mye trafikk til å være så langt fra land. 02.10.2006 Gjesteboka er oppe og står. Bilder og video er oppdatert. 15.07.2006 Ivar er tilbake i Larvik for å jobbe inn mer cash. Steinar ankommer Norge i midten av august. Begge fortsetter seilasen i løpet av høsten. Båten ligger for tiden i Vigo, nordvest i Spania.