Turen vil passere gjennom mange av Norges nasjonalparker og holdes utenfor allfarvei for størst mulig naturopplevelse. Hovedmålet for turen er at vi skal være på tur lenge og kose oss. Oppleve uforglemmelige utsikter, treffe mange spennende mennesker, slite og streve litt, men mest av alt nyte alt hva Norge har å by på av natur og opplevelser.
Ankom Lindesnes fyr klokka 05.00. Slo opp teltet og sov noen timer før vi startet turen mot nord. De neste tre dagene sleit vi med hard asfalt til Lyngdal og videre mot Birkeland, opp gjennom Lyngdalen. Vi var to glade gutter som omsider nådde høyfjellet ved Rossevatn, sør i Setesdalsheiene.
Ferden gikk videre over heiene i svært vått og vanskelig terreng til Knaben. Fulgte videre en dårlig sti til Ljoslandhytta. Videre gikk vi på DNT-stier til Gaukhei og videre nordover, "selvfølgelig" mot Håhelleren.
Vi har til nå hatt alle slags værtyper og det har resultert i at det meste har vært vått og kaldt, men humøret er som det skal. Vi har gått i all slags terreng, fra asfalt til gode stier i høyfjellet. Vi har innvilget oss den første hviledagen på selveste sankthansaften. Kaffe og snus vil i kveld bli byttet ut med pølser og øl.
Slik er livet her på fjellet. Vi høres igjen.
Hilsen Thomas og Anders.
Siden sist har vi beveget oss i Lyse- og Sirdalsheiene. Store områder med vill og vakker høyfjellsnatur. Turmulighetene sør for Haukeli er absolutt å anbefale. Vi har stort sett fulgt DNTs rutenett som har mange muligheter og er godt merket, selv om noen "snarveier" er rettere mot nord. En del dyreliv har vi også sett. Fjellvåk, kongeørn, masse ryper og rypeunger, sau og frosk. Villreinen holder også til i disse områdene, men den har foreløpig uteblitt. Mulig den har været stanken av to turgåere og forduftet. Som en liten trøst har vi funnet to fine reinsdyrgevir. Disse er nå gjemt oppe i heiene og vil bli hentet ned som suvenir etter turen.
Vi har siden starten på vandringen truffet svært lite folk og fe i løypene. Enten værer de oss slik villreinen gjør, eller så er det ennå litt tidlig i sesongen. Den siste hytta vi var innom duret det plutselig inn 10 mennesker. Det var en stor omveltning for to som er blitt vant til å vandre alene. Dette resulterte i at vi faktisk fikk problemer med å sove. Morsomt i grunn.
Vi er nå i skrivende stund på Haukeliseter, og drar til oss all den luksus som finnes her. Det vil si dusj (bare 17 dager siden sist), vasking av klær (for hånd, men dog), brød, melk og pålegg. Utestamp med nydelig utsikt, kald øl og en hyggelig danske med Gammel Dansk og sist men ikke minst sauna. Skal jo heller ikke glemme den gode servicen fra svært hyggelige svenska flickor som jobber her.
Når hviledagen på mandag er over tar vi fatt på Hardangervidda og vår første, men ikke siste, nasjonalpark. Vi har en stund gledet oss til det. Blir vår første store milepæl på turen. Alt utstyr er på plass, ny kartbunke er overlevert og ALLE batterier er ladet opp igjen. Hardangervidda her kommer vi!
Reisebrev II, Norge på langs.
Ligger nå i telt på 1500 moh. og ca 12 timers gange nordøst for Finse 1222. Mørke skyer truer med regn og vinden blåser kaldt over toppene, hvor snøen ennå ligger. Her inne i teltet er det godt og varmt i posen, og med en varm kopp kaffe, rock'n roll på radioen, så koser vi oss på tur mot vårt mål 71 grader nord.
Vi har blitt enige om at dagenes vandring starter kl. 09.00. Når vi velger å krype ut av posen er i grunn det samme, så lenge sekken er pakket og klar til avtalt tidspunkt. Vi har funnet ut at det å ha noe struktur på dagene gjør ting blir mer effektivt i forhold til tid, distanse og samarbeidet oss i mellom. Vi starter dagene med å gå 2,5 time før første pause som består av kjeks, sjokolade og annen energiholdig føde. Videre går vi nye 2,5 time før vi spiser en bedre middag, oftest blir dette Toros Pasta de Napoli av diverse smaker. Gjerne litt crispi, dvs. lite kokt, slik vi liker den.
Etter dette herremåltidet av dimensjoner går vi ca 3 timer til før vi finner nattens camp. Hver kveld byr på en ny utsikt og bud om en ny opplevelse for neste etappe.
Hviledag har vi omtrent hver 7.-8. dag. Vi prøver så godt det lar seg gjøre og holde hviledagen hellig. Disse dagene går med til spising, spising, reparasjoner og vedlikehold av utstyr. Sist men ikke minst, lite bruk av beina. Mellom gjøremåla spiser vi litt til.
På turen fra Lindesnes til Nordkapp vil vi totalt passere 13 breddegrader. Skal snart passere en ny grad, og vil da gjenstå 9 breddegrader igjen til målet er nådd. Ved hver av breddegradene unner vi oss en "gode". Det kan være en "knert", eller som sist, en kald øl sittende ute i en badestamp på Haukeliseter. Det er motivasjon i slikt.
Ellers har vi på denne strekningen passert Hardangerjøkulen. Et flott skue der den brer sine tunge bretunger nedover fjellsidene. Hårteigen og Hallingskarvet har også fulgt oss med sine majestetiske former i noen dager.
Nytt reisebrev kommer etter at Rondane er passert.
Hilsen de glade vandrere, Anders og Thomas.
Nå knitrer det fra leirbålet og utsikten over en navnløs fjellkjede i det fjerne er upåklagelig, her vi sitter oppe i Sylanfjellene tidlig i august. Sylan er fjellene i grensestrøket mot Trøndelag, hvor Jamtlandsfjellene kan ses på svenskesiden.
Vi har nå blitt trøndere og i den anledning har Thomas i noen uker spart til en trønderbart, som seg hør og bør i bartelandet Trøndelag. Vi sikter oss nå inn på Meråker som ligger i Nord-Trøndelag. Her har vi turens andre milepæl. Nye kart ligger (forhåpentligvis) på Posten og venter på oss. Disse skal vise oss veien til Narvik og den siste kartsendingen.
Veien hit har brakt oss gjennom Skarveheimen, Jotunheimen og Rondane. Og gjennom noen dalfører som Folldal til Kvikne og videre mot Tydal. Skarveheimen var som forventet fin og vakker, men noen av de områdene vi gikk i var definitivt finere å se på enn å gå i. Mye grov steinur gjorde at vi ble hoppende fra stein til stein. Det som imidlertid var positivt var at vi ved hele tre anledninger fikk se den lenge etterlengtede og sky reinen. Vi rundet en kolle og bare 100 meter foran oss sto de. Det var en flokk på ca 20-30 dyr, og da vi kom litt lenger inn i dalen traff vi på resten av "familien". De trakk opp ei bratt li til høyre for oss og jeg tipper det til sammen må ha vært 150-200 dyr. Et flott skue!
Etter Skarveheimen fulgte Jotunheimen raskt på. Vi gikk fra Fondsbu/Eidsbugarden til Olavsbu og videre til Spiterstulen. Dette vil si vestsiden av Jotunheimen som vi tilbakela på to dager. Terrenget var som forventet bratt og kupert men med en nydelig utsikt over de mange isbreer og høye spisse tinder.
Da vi kom til Rondane og Rondvassbu innvilget vi våre to undersåtter to hviledager. Hviledagene består fortsatt av å sove, slappe av, spise, vedlikehold, spise, sove osv.
Her fikk vi besøk av broren til Anders, Tommy. Han fulgte oss i noen dager frem til Folldal. Her ble han avløst av Marianne som hadde fulgt oss fra Fondsbu/Eidsbugarden. Så fikk vi besøk av mor til Thomas og hennes samboer Ivar. De fulgte oss en ettermiddag. Jeg oppdaget at de hadde svært tunge sekker, og det ante meg da at det ville komme til å bli et festmåltid denne kvelden. Det stemte bra. Ostesnitzel, pølser, potetstappe, vin og sjokolade. Frokosten besto i egg og bacon. Det smakte bra. Må nok si at Toros Pasta di Napoli begynner å bli noe ensformig og kjedlig.
Vårt delmål i denne omgang er som nevnt Meråker, hvor vi også skal hvile litt. Det er nå 11 dager siden siste hviledag så det vil smake bra. Mulig det også vanker en dusj og vasking av noen klær. Vi gleder oss til å få de nye karta for turen videre nordover, hvor mange godbiter ligger å venter. Vil spesielt trekke fram den ville nasjonalparken Børgefjell og Saltfjellet ved polarsirkelen. Vi snirkler oss sakte men sikkert nordover og vi gleder oss hver dag til å komme videre. Nye opplevelser, ny natur og nye plasser vil lenge være en stor del av vår hverdag. Slik vi vil ha det. Ja, slik fær nå dagan.
Hilsen fra de glade vandrere, Anders og Thomas.
Veien ned fra fjellene til Meråker var ingen utfordring. Det varme været hadde tørket opp mange av de store myrene som var i området. Disse er gode å plante føttene i, samt at farten kan holdes rimelig høy. På vei ned mot Meråker møtte vi derimot en mann med en stor utfordring foran seg. Han skulle på en varm sommerdag springe opp på alle Meråkers fjelltopper over 1000 moh. på under 24 timer. Det finnes 25 av disse. Lykke til tenkte vi og labbet videre.
Vi skulle tilbringe hele to dager i Meråker. Hvile kroppene, fete oss opp noen kg, hente ny kartbunke på Posten og se litt på ruten videre nordover. Utover det, minst mulig. Meråker Camping ble plassen. Her fantes det dusj, vaskemaskin, et kjøkken og plassens lokale pub. Kort sagt lå alt til rette for to dagers hvile. Vi vasket oss og klærne, lagde oss et herremåltid uten sidestykke (fire Pizza Grandiosa) og utpå kvelden la vi an et besøk til den lokale puben. Her var det liv laga. Karaoke med Bryan Adams' Summer of 69, et utdrikningslag hvor den utvalgte hadde en "kniv" gjennom skallen. Og sist men ikke minst en kar i 60-åra som gikk i spagaten for oss noen titalls ganger. En uforglemmelig kveld.
Et par dager før vi kom til Meråker begynte det å skje mystiske ting nede i magene våre. Dette ballet på seg og etter hviledagene nådde det sitt klimaks da vi igjen var kommet opp på høyfjellet. På fjelltur med rennadritt, eller diaré som det så fint heter, er også en opplevelse jeg sent kommer til å glemme. Plutselig forsvinner en av oss bak en stor stein for fortest mulig å gjøre sitt, før det er for sent. Etter en liten stund er detneste mann sin tur. Disse mystiske problemene stammer sannsynligvis fra en bekk hvor muligens en sau tidligere har hatt noen av de samme mystiske problemene.
Vi er på vei mot Nordli i Lierne kommune hvor neste matdepot vil bli fylt opp og hvor vi igjen skal hvile litt. Vi synes dagene blir varmere og varmere og måtte en dag ta en 3-4 timers siesta i skyggen. Hadde ikke trodd av vi på denne tiden av året skulle ligge værfast, men med slikt "dårlig" vær ble det bare slik. Den 8. august hadde jeg bursdag og ble vekket av at Anders som sang en bursdagssang til meg kl 07.30. Jeg kan forsikre om at han er ingen Idoldeltager (eller jo kanskje). Jeg våknet opp for å si det sånn. Av værgudene fikk jeg over 30 plussgrader i gave, selv om jeg ikke ønsket meg dette. På slutten av dagen gikk vi og fantaserte om hvor godt det ville vært med en kald øl i den varmen som varte. Et stykke videre gikk vi forbi en gjeng fiskere som satt å hygget seg. Vi stoppet opp et øyeblikk for å se på noen stiskilt og hørte en stemme som ropte "Hei vandrere, vil dere komme over på en kald øl, vin og litt nyfisket ørret?" Vi svarte naturligvis nei til dette og kvitterte samtidig med at vi hadde varmt vann på flaske og gammel betasuppe i sekken, men ellers takk. Det smakte fortreffelig med det vi fikk servert av disse hyggelige karene, og jeg for min del fikk et uforglemmelig bursdagsminne. Takk karer!
Videre innover, oppover, nedover i Nord-Trøndelags fjell kom vi til Grønningen gård, kanskje mest kjent fra serien på NRK "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu". Eller fra TV2s serie Villmarksliv. Lars Grønningen, som bonden på gården heter, har sitt eget fly. Dette bruker han til å komme seg hit og dit. Det sies også at hans bolig er den mest avsidesliggende i Norge, så at han har et fly er forstålig nok. Vi ble bedt inn på kjøkkenet på en kopp kaffe og fikk samtidig noe lokalkunnskap om videre rutevalg. Men flyet fikk vi ikke låne en tur.
Utover det vi både ser og opplever fungerer kameratskapet etter min oppfattning svært bra. Kanskje litt for bra siden vi ennå ikke har hatt noen krangler, og slikt kan jo bli litt kjedelig. Føler også at vi ved flere anledninger har blitt satt på prøve. At alle momenter for en heftig diskusjon eller krangel har vært til stede. Vi har likevel løst problemet i ro og mak. Vi er flinke til å ikke ta noen problemer på forskudd, men heller prøve å finne løsninger når problemene dukker opp. Samt at vi begge er rimelig rolige og jeg har inntrykk av at vi også tenker nokså likt. Disse tingene er nok våre beste kort for at denne turen har blitt det den har blitt. En fin og opplevelsesrik vandring med god kjemi sammen med en hyggelig turkamerat. Vandringen fortsetter som sagt mot Nordli i Lierne, og hva som skjer videre vil tiden vise oss.
Mannen som skulle springe opp på Meråkers 25 fjelltopper over 1000 moh. på 24 timer, sprakk etter 18 timer og 13 topper. Likevel en bra bragd. Han har også forsøkt før, men måtte bli hentet ut med helikopter. Men han har allikevel planer om å prøve igjen. Gir du opp, har du tapt. Stå på!
Turhilsen fra Anders og Thomas.
Reisebrevet fra Lierne til polarsirkelen er selv ute på en aldri så liten reise og jeg mistenker nå at det er gått seg alvorlig bort. Jeg vet ikke hvor det befinner seg. Det ble sendt i posten fra Sverige, men dukket aldri opp på avtalt plass til avtalt tid. Det var godt utstyrt, så det skulle kunne klart seg en stund uten bistand, men det er selvfølgelig ønsket hjem nå etter seks uker uten å ha gitt livstegn fra seg. Når eller hvis det bestemmer seg for å dukke opp, vil det bli lagt inn her sammen med de andre reisebrevene.
Etter tre dager med god hvile ved Polarsirkelen var vårt neste mål Narvikfjellene, nærmere bestemt Bjørnfjell på svensk side. Her skulle vi hente turens siste kartbunke som skulle ta oss til Nordkapp. Vi gjorde her noen justeringer på de få dagsrutinene vi har, blant annet begynte vi å gå en time tidligere enn vi før hadde gjort. Dette på grunn av at høsten er kommet og det begynner faktisk å mørkne mens vi går. Tiltaket blir å presse øynene opp før fuglen fiser om morgenen, det vil si kl. 06.30.
Vår nye nasjonalpark i Junkerdalen fikk vi også sett på nært hold. Fine områder var det både over og under tregrensen. Særlig da vi begynte å nærme oss Sulitjelma begynte fjellkjedene i nordøst å reise seg (se bildet). Vi bestemte oss her for å gå mot og inn i Sverige. Norge har et stort antall småvann og innsjøer i dette området som vi helst ville unngå å gå rundt. I Sverige og nordlige deler av Lappland er det bedre å gå for landkrabber som oss. Når du skal en plass å må gå rundt et vann, er det som du nesten står stille. Du går og går men kommer deg ikke noe nærmere bestemmelsesstedet. I perioder går du heller i motsatt tetning, om du er riktig heldig.
Årstiden har begynt å sette sitt preg. Pausene blir kortere og kortere på grunn av nedbør og temperatur. Det er ikke som tidligere, hvor det var så varmt at du lengtet etter å sette deg i en skygge å puste meg tunga ute for avkjøling. Nå er det mer at vi ser fram til igjen og begynne å gå, for å få varmen tilbake i skrotten. Høsten har kommet. Den 7. september kom første snøfall på turen. Frostnetter har vi allerede hatt noen av. Snøen la seg som fin melis på fjelltoppene, og sammen med de nydelige høstfargene ble det riktig så fint å vandre i fjellene.
Nedbøren fortsetter å komme i form av snø i høyden og overraskende nok, regn lavere i terrenget. De første 26 dagene i september regnet det hver eneste dag. Dette blandet med vind i varierende styrke gjør at også kroppen blir satt på prøve. Den fysiske delen av utstyret holder stort sett mål, selv om vi klager litt på elendig skosmøring. Er sikker på at smør eller margarin hadde fungert bedre. Den psykiske delen fungerer også bra. Vi tar det hele meg godt humør og danser til tider soldansen, men uten hell.
Dagene går sin gang, og nedbøren fortsetter å falle. Rundt den 13. september skulle den gi oss turens hittil tøffeste dag og verste terreng. Vi skulle gå over et fjellpass som var rundt 1 mil langt. Dette skulle ta oss ni timer. På sommeren er vel ruta estimert til omtrent fire timer. Det var i denne høyden kommet rikelig med snø og vinden hadde samlet opp nokså store snøskavler. Underlaget var av grov steinur og til tider var det også svært bratt. Vi hadde overhodet ingen mulighet til å se hva som var under der vi satt beina. Var det i hele tatt underlag, eller var det et stort hull fylt med snø? Stavene måtte først kontrollere underlaget før beina ble plassert. Det var rett og slett risikabelt å bevege seg i dette terrenget. Faren for et solid overtråkk eller et brukket bein, anså vi som stor. Vi kom oss over fjellpasset med begge beina i god behold, og fremdeles med mot i brystet. Men moro var det ikke.
Etter noen dager til med snødriv, minusgrader og nokså sterk vind ankom vi Riksgrensen og Bjørnfjell. Vi hadde nå vandret i 13 dager fra Polarsirkelen og det var igjen tid for å hvile kroppene, proviantere, se på ruta videre og få av den ubrukelige skosmøringen.
Vi hadde på forhånd bestemt at vi skulle ta to dager med hvile på Katterjokk, like over på svensk side. Der ville det ligge flere pakker og brev å vente på oss, samt et par kilo kart. Det gjorde det også, men det hadde visstnok ikke bare vært enkelt å få sendt en Norgespakke til Sverige. Den skal sendes nordover, sørover, vest og deretter litt øst, før den skal fortolles i Stockholm. Deretter blir den sendt til Riksgrensen i Nord-Sverige, hvor vi var. Hadde det blitt slik, ville vi ikke fått pakkene før Nordkapp var blitt historie. Dette er en lang historie jeg ikke kommer til å gå videre inn på. Men den endte med at postsjefen i Harstad kjørte pakken i privat ærend fra Harstad til Sverige, for at gutta på vandring ikke skulle sulte. Han sa som følger "det er langt mellom potetene oppi der, så klart gutta må få mat". Så brommet han av gårde. Vi sender store takker og bukker dypt til alle som var involvert i at alt vi ventet på kom fram til oss ved Riksgrensen.
Den siste kartbunken er nå pakket ned i sekkene og ruten for de neste 4-5 dagene er mer eller mindre lagt. Områdene Indre-Troms og Finnmark hviler det store forventninger til, når det gjelder vakker og vill natur. Nå etter to dager med hvile er vi mer enn klare for å komme i gang igjen. I løpet av natta har det kommet mer snø. Denne har faktisk lagt seg på tross av at vi befant oss nokså lavt i terrenget. Da vi igjen hadde kommet oss opp på høyfjellet var det riktig påskestemning. Sol fra blå himmel, vindstille og masse snø. Bare appelsin og kakao manglet. Det ville faktisk vært fint skiføre.
En kveld da vi hadde satt opp telt, skulle jeg legge meg ned for å slappe av litt. Det ble vist fort litt mer. Jeg våknet kl. 02.00 på natten, fremdeles i ytterbekledning å skoa på. Svært lite var pakket ut av sekken, foruten soveposen og liggeunderlag. Det var nesten som jeg hadde falt dø om. Da jeg dagen etter fortalte Anders om min lille ettermiddagslur lo han og sa "det samme skjedde med meg". Det tar tydeligvis på å vasse i snø dagen lang.
Vi fortsetter å vasse i snø i noen dager til, og det blir ikke direkte noe bedre enn det har vært til nå. Det går seint, ca 2 km i timen. Vi bruker mye tid på å se hvor vi setter beina og vi får ikke sett så mye av landskapet som vi skulle ønske. Det blir lange dager og ikke de helt store distansene. Noen dager seinere begynte vi å se etter alternative muligheter. Det er ikke lenger ønskelig å gå slik vi gjør nå. Vi kom opp med tre alternativer. Vi kan legge oss til å vente på mer snø å fortsette på ski, vi kan trekke ned i terrenget der snøen ennå ikke har lagt seg. Det vil si å gå langs veien. Eller vi kan fortsette slik vi gjør. Sistnevnte er ikke noe alternativ noen av oss ønsker. Ligge å vente på snøen kan ta lang tid. Og med tanke på tid, vil da turen forlenges med en måned eller to. Dette ble også valgt bort. Vi velger å gå ned i terrenget. Dette er en stor avgjørelse å ta, siden turen i utgangspunktet var planlagt å gå i fjellet så mye som mulig.
Dette var absolutt ingen ønsket situasjon, men et bedre alternativ enn å luske seg gjennom fjellet som bare var ute etter å ta knekken på beina våre. Vi gikk hardt til verks. Alt av reparasjon- og ekstrautstyr ble sendt hjem sammen med fjellsko og kart. Ikke hadde jeg trodd at fjellstøvlene skulle komme hjem før meg, og at karta vi fikk levert på Riksgrensen ikke skulle bli brukt. Slik ble det altså.
Med joggesko, lett sekk og flatt underlag var det ingen utfordring å gå. Utfordringen lå heller i å prøve å finne positive sider ved å gå på veien. Det var i starten ikke enkelt, men noe fantes det alltids. Vi slapp å planlegge vært steg vi tok og vi kunne si adjø til Pasta Diablo. Nå fikk vi hyppig tilgang på mat. Brød, melk og pålegg ble dagligdags og pølsemeny på bensinstasjonene forekom også oftere nå enn noen gang tidligere. Anders har nesten doblet sin musikksamling samt at vi gjør en rekke interessante observasjoner. Eksempelvis: I Troms varierer avstanden mellom brøytestikkene fra 48 til 52 steg. I Finnmark er de faktisk nede i 30 steg og står sånn sett mye tettere. Refleksene på disse sitter godt fast og er nesten umulig å få løs, om man skulle mangle en refleks. På de mellomlange gule stripene midt i veien tar det omtrent 8-9 steg å gå over. Disse varierer lite.
Folk kaster også de mest utrolige ting ut av vinduet på bilen. En del ting er faktisk sensurert her i brevet. Noe som overrasker meg er at det ligger mye Imsdalflasker langs veien. Jeg trodde i utgangspunktet at folk som drikker vann er fornuftige mannesker og at de ikke kastet søppel i naturen. Slik er det imidlertid ikke.
Etter noen dager på vei fant vi ut tempoet vårt var blitt noe forskjellig, og at "magneten" Nordkapp trakk mer i den ene enn den andre. Jeg for min del mistet litt av den gode og harmoniske turroen da det ble til å gå vei de siste dagene. Biler og vogntog durer mye! Fra Alta til Nordkapp bestemte vi å gå uten å måtte ta hensyn til hverandre. Det vil si at de siste 24 mila, gikk vi hver for oss. Jeg understreker at dette ikke hadde noe med kameratskapet å gjøre, som stort sett har vært helt uproblematisk under hele turen.
I Alta fikk vi bo innomhus hos bekjente. Det var som vanlig godt å variere litt fra telt og et tynt liggeunderlag, så noen netter i seng takker man ikke nei til. Fra Alta til Nordkapp er det som nevnt 24 mil, og turen er definitivt inne i siste fase. Tidligere har vi alltid skulle gå videre, men denne gangen var det slutt. Det var ikke mer land å gå. Det er en spesiell følelse når snart 4 måneder på tur er ved veis ende.
Neste og siste stopp før Nordkapp skulle bli Honningsvåg. Der skulle jeg også handle turens siste matrasjoner. På vei fra Alta til Honningsvåg kan man bli halvtullig av å gå inn en fjord, ut en fjord, inn en fjord osv. Du ser veien der du skal gå laaangt der fremme, og etter du har gått ut og inn 3-4 fjorder så er du der. Så er det på'n igjen.
Også her fikk jeg selvskap av snø, som faktisk la seg og ble liggende. Den kom fort og overrasket nok en del bilister. Jeg gikk forbi fire biler som hadde kjørt av veien. Heldigvis ingen alvorlige utforkjøringer. Å gå gjennom tunneler var en ny erfaring, og dette er i grunn ikke noe jeg anbefaler. Noen av disse er relativt mørke, og når vogntogene kommer blir det en helt spesiell stemning å være en liten vandrer midt inne i tunnelen. Jeg hadde utstyrt meg med gode reflekser, så jeg trodde jeg skulle være grei å få øye på. Satset på det.
Den flotte undersjøiske tunnelen som alle turistene har blitt så glad i, gikk jeg ikke. Her hadde jeg gjort en avtale med en buss som skulle være ved tunnelåpningen omtrent kl. 20.00, slik at jeg kunne få sitte på gjennom. Bussen kom til avtalt tid, men en liten detalj i avtalen ble ikke opprettholdt. Han stoppet ikke! Da ble det telt på "feil" side av tunnelen. Det problemet fikk jeg løse dagen etterpå. Nå måtte jeg, vinden, mørket og teltet bli enige om hvor jeg skulle sove. Dagen etter kom jeg ikke engang skikkelig ut på veien før det stoppet en bil og spurte om jeg ikke ville sitte på gjennom tunnelen. Ja takk! Veien fra Honningsvåg til Nordkapp delte jeg opp i to etapper, selv om det bare var 3 mil å gå. Det passet best inn med åpningstidene på Nordkappsenteret, som bare holdt åpent fire timer om dagen. Det var slutt på turistsesongen.
Jeg skulle ikke få noen parademarsj den første etappen fra Honningsvåg. Jeg ble ønsket velkommen av snø og storm. Vi har tidligere på turen vært gjennom det meste av vær og vind, men dette toppet alt. Det var rett og slett problematisk å bevege seg fremover, og den natta ble teltet festet med det som festes kan. Dagen etter var dagen da nesten fire måneder på tur, skulle være over. Slutt, finito. Vinden var ikke så sterk, og solen gløttet frem å ga meg en fin morgen. Det var spesielt å gå med tankene om at jeg om noen timer var ferdig med vandringen. Og noen timer seinere sto jeg der. Fremme på Nordkapplatået etter 119 dager på tur. Jeg var kommet i MÅL!
Jeg har nok lenge tenk på hvilke følelser jeg ville komme til å få når jeg endelig sto der, men de kom ikke. Klart jeg var glad, oppstemt og svært lykkelig, men en tomhetsfølelse kom allikevel sigende. Det var det.
Nå er det en stund siden jeg kom hjem, og jeg ser tilbake på en tur som har vært helt vanvittig på de aller fleste områder. Dette er en tur jeg kan anbefale på det sterkeste! Turfølge jeg hadde i Anders var helt klart mye av årsaken til at turen ble så bra som den ble. Jeg tror nesten det er uvanlig å ha så lite relasjonelle problemer underveis på en så lang tur. Klart at også støtte og hjelp hjemmefra har bidratt til å gjøre turen til det den ble.
En siste turhilsen fra Thomas. Dette har vært en Topp Fritid!