En augustdag i 1888 på Grønlands østkyst, spyttet Nansen i votten før han sa til sine menn "vestkysten eller døden". Og slik ble det, da kursen ble satt mot de dampende kjøttgryter i vest. Tidenes første kryssing av Grønlands innlandsis ble med dette historie.

Tida gikk.

En augustdag i 2001 på Grønlands østkyst, ble mobiltelefonene slått av før det ble proklamert "vestkysten eller nødpeilesenderen karer". Og slik ble det da kursen ble satt mot dampende pizza og kalde øl i vest. Tidenes flotteste kryssing av Grønlands innlandsis ble med dette historie.

Tilgjengelighet og videreutvikling av turutstyr i over 100 år, ga et stort skille mellom Nansens bragd og vår ytelse. I ånd og tråd med da- og nåtidens polare helter, ble derfor det beste av turutstyr som kan fås for penger benyttet.

Selv var jeg ikke i besittelse av buksene til Gutten med gullbuksene, da det økonomiske aspektet skulle utspille seg. Betydelig hjelp fra en lokal og to utenbys utstyrsleverandører ga meg allikevel førsteklasses turutstyr. En stor takk går derfor utvilsomt til disse.

Hvis ideen om en kryssing av Grønland kun hadde vært et ønske om å gå langt på ski, ville nok mye tid i ei oppkjørt rundløype gjort samme nytten.

Ved dårlig vær- og smøreforhold ville en situasjon som tilskuer til f.eks. Vasaloppet på TV, virket mer begripelig. Dessuten er disse to momentene samtidig også mer forutsigbare via nevnte medium.

Tanken om å gå på ski over Grønland ga meg utrolige fantasier. Å gå på ski over Grønland ga meg en utrolig reise.

Turen over den store bre innebar mye. Å ikke å se sjø på en måned. Gå mye på ski. Se solnedgang av en annen dimensjon. Se soloppgang som foreviges. Oppleve overveldende stjerneklare netter.

Drikke uslåelig godt brevann. Glede seg over de enkle ting. Irritere seg over de enkle ting. Skrive dagbok. Være oppstemt. Være nedstemt. Slå leir. Smelte snø. Lage mat. Bryte leir. Spise ei pakke smør til kveldsmat. Tråkke i bresprekker. Nyte en snus. Gå i søvne.

Oppleve store værforandringer. Ha silkeføre. Ha kladdeføre. Tenke på ei jente. Bli solbrent. Ha følelsesløse tær. Se ubeskrivelige morratryner. Bli sliten. Reflektere over tilværelsen. Tenke på de hjemme. Og ikke minst, nyte dagene.

Dette og mer til, var med på å gi turen et evig minne.

Bilder fra en skitur i uendelighetens landskap håpes å kunne gjengi noen av mine mange sinnsinntrykk fra turen. Og samtidig kanskje også være en inspirasjon til det å være på tur.